Bekymret for SV

Norge trenger systemkritiske partier og partier som tenker andre tanker enn flertallet. Vi trenger SV.

En kortere versjon stod på trykk i Dagbladet 15. april 2015. Foto: SV

4.1 %. Sosialistisk Venstreparti(SV) klarte så vidt sperregrensen ved sist valg. Rødt som fisker i samme vann fikk 1.1 % som historisk sett er ganske bra, og Miljøpartiet de Grønne(MDG) endte på rekordhøye 2.8 %. Aldri har de gjort et så godt valg. Dagens målinger viser at SV og MDG har byttet oppslutning siden sist valg. Det er riktignok kun noen få prosentpoeng dem i mellom, og feilmarginen er større, men tendensen er entydig. Og går vi litt lenger bak, til 2001, da SV fikk 12.5 % og MDG 0.2 %, så er det vi ser nå et skifte i norsk politikk.

Miljøpartiet de Grønne vil hevde at jeg for raskt kobler dem mot SV. I MDG finner vi tillitsvalgte som tidligere var aktive i mange andre partier, ja til og med tidligere stortingsrepresentanter fra Høyre. Likevel er det ingen tvil om at det særlig er SV som får merke konkurransen. SV var lenge ansett som Norges viktigste miljøparti, det er det få som mener nå. Dessuten ser vi i lokalpolitikken at MDG alltid havner hos venstresiden i ulike typer samarbeid. De er nok mer røde enn de liker å vedgå.

Feministisk Initiativ I disse dager mobiliseres det for Feministisk Initiativ. Tidligere tillitsvalgte i Rødt og SV prøver å etablere enda et parti. De håper å kopiere suksessen til svenskene, hvor Feministisk Initiativ fikk 3.12 % ved riksdagsvalget i fjor. Andre har humoristisk foreslått at man også burde starte et innvandringsparti og en valgliste for sosialpolitiske spørsmål, og på den måten dekke hele SV sitt valgprogram.

SV på sitt beste er jo nettopp disse fire områdene. Radikal solidaritet for de som trenger det mest, positiv syn på integrering av nye landsmenn, kompromissløs i miljøpolitikken og i front for likestillingen.

Fattig debatt Er det et problem at noen partier forsvinner og andre kommer til? Jeg synes MDGs inntreden i norsk politikk har vært forfriskende, til tross for at partiet har mange problematiske sider, enten det er den underlige ruspolitikken eller mangel på svar i store politiske spørsmål. Norge har utvilsomt behov for mer politisk styrke i miljøpolitikken. Samtidig er det bekymringsfullt at venstresiden kan ende opp uten et sosialistisk parti innvalgt på Stortinget. Ap er som Høyre blitt et sentrumsparti og uten SV blir det lite systemkritikk fra rød side.

Norge trenger systemkritiske partier og partier som tenker andre tanker enn flertallet. Derfor ler ikke jeg når SV fortsatt vil ha Norge ut av NATO. Selv om tanken på å stå utenfor NATO kan få meg til å grøsse, grøsser jeg enda mer av et politisk Norge der alle tenker likt om internasjonal politikk og forsvarssamarbeid. Norsk politikk trenger et tydelig korrektiv på venstresiden.

Selv har jeg aldri stemt SV. Som mangeårig tillitsvalgt i KrF har jeg tvert i mot kjempet mot SV. Det har vært en verdig motstander. SV er et parti med ideologisk sjel.

Asylbarna I asylbarnsaken har vi sett hvor viktige SV er. Mens KrF og Venstre sitter noe låst i sin samarbeidsavtale, har Arbeiderpartiet, Miljøpartiet de Grønne og Senterpartiet brydd seg fint lite. SV har derimot vært den tydeligste stemmen for de utsendte asylbarna.

Felles for Feministisk Initiativ og MDG er at de er ensakspartier. Trolig vil begge bevege seg til å dekke alle saksfelt, men enn så lenge er det få som vet hva de mener om andre saker enn hva partinavnet indikerer. Stortinget trenger ikke ensakspartier, for demokratiet sin del er det tvert imot grunner til å advare mot dem. Velgerne gir MDG oppslutning for å farge Norge grønnere, men vil kunne ende opp med å få vedtak de aldri trodde noen kunne gå inn for. Med MDG, Feministisk Initiativ og Rødt, er det nesten umulig for SV å redde representasjonen på Stortinget ved neste Stortingsvalg. For Norges del håper jeg likevel at SV klarer denne umulige oppgaven. Kanskje ved at noen av de små konkurrentene også innser at hovedlinjene er viktigere enn noen enkeltsaker.