Kutt spesialundervisningen i ungdomsskolen

I høst fikk over 60 000 seksåringer det første møtet med den norske skolen. Ut fra dagens tall, skal 18 000 av dem førsteklassinger droppe ut av videregående. For meg er det en gåte at man ikke gjør mer for skolebarna de første årene. Egentlig burde vi bare overføre midlene som brukes på ungdomsskolen. Selv er jeg far til en førsteklassing i år. Det er noe ekstra vakkert med disse ivrige førsteklassingene. De er sultne på å lære og utålmodige etter å komme i gang. Utfordringen for våre dyktige lærere er å passe på at denne gnisten i øynene, ikke slukker. Som foreldre har vi også et viktig ansvar. Det er et langt løp ungene skal igjennom. De trenger noen som heier og motiverer. «Tidlig innsats» er blitt et viktig begrep i den norske skolen. Kort fortalt handler det om å investere tidlig for å få igjen i bedre resultater senere. Jeg sikter altså til de ekstra midlene man bør bruke for å gi de aller minste best mulig oppfølging. Det handler om lærertetthet, kartlegging, ekstra assistenter og annen ekstra ressursbruk. Særlig er dette viktig for basisferdighetene. Lærer man seg å lese godt tidlig nok, blir alt langt lettere senere. Men hvis vi ser på statistikk for spesialundervisningen er det god grunn til å bli bekymret. Hvert år øker antallet elever som trenger ekstra hjelp. Så i stedet for å ha tidlig innsats, får vi sen innsats. Norsk skole er «god» på sen innsats. Mange har brukt kronikksidene til å bekymre seg over begredelige skoleresultater. Enten det at vi til tross for høy(est?) ressursbruk i verden, ikke klarer topp 20 i basisfagene, at SSB forteller oss at kun 71 prosent fullfører videregående på normert tid, eller de noe verre tallene som viser at så mange som 20-40 prosent av guttene går ut av tiende klasse med mangelfulle norskferdigheter. Tallene er mange og de kan nok misbrukes. Men det er nok forskning som viser at det er en klar sammenheng mellom basisferdigheter og frafall i videregående skole. Da Kristin Halvorsen for fire år siden skulle sette inn tiltak mot frafall i den videregående skolen, så hun prisverdig på grunnskolen som arenaen for å ta tak i motivasjon og manglende basiskunnskaper. Ære være henne for det. Endelig noen som forstod at frafall i videregående, først og fremst handler om hva som skjer før man begynner på videregående. Men også hun la inn innsatsen for sent. Prosjektet «Ny Giv» ble satt inn i tiende klasse og har nok vært til hjelp for noen. Spørsmålet er likevel hva man greier å gjøre på så kort tid, så sent. Denne ekstra innsatsen skulle vært satt inn i første, andre og tredje klasse. Det er noe som heter at «det er aldri for sent». Jeg fristet til å si at jo, det er for sent. Massiv ressursbruk i tiende klasse er særdeles ufornuftig. I politikken ønsker man synlige resultater i løpet av valgperioden, men i skolen får man resultater gjerne ti år etter. Det betyr at viktige endringer først blir synlige både en, to og tre statsråder senere. Når man skal prioritere tidlig innsats, må man bare godta kjeft med en gang og at resultatene kommer lenge etterpå. Mens «Ny Giv» hadde kun noen få års perspektiv, vil «tidlig innsats» ha et ti års perspektiv - til det beste for barna. Problemet er bare at vi går i en fantasiverden og tror at vi en eller annen gang skal klare å skrape frem så mye penger, at du kan ta hele «pukkeleffekten». Det vil si at man har råd til å både bruke alt for mye penger på ungdomsskolen og samtidig øke innsatsen dramatisk de første årene, for å så redusere ressursbruken i ungdomsskolen senere. Jeg tror ikke det skjer. Derfor bør man gå tøffere til verks. Reduser innsatsen i ungdomsskolen og øk den i de første trinnene, med en gang.