Mann mot natur

Ikke en gang i 2013 slipper det moderne mennesket unna sine eldgamle instinkter og natur. Vi tror vi kan redde kloden uten selv å merke det. Men liv står på spill, og vi løser ikke en eneste klimautfordring uten å ta et oppgjør med det gamle mennesket.
13. August 2013

Ikke engang i 2013 slipper det moderne mennesket unna sine eldgamle instinkter og natur. Vi tror vi kan redde kloden uten selv å merke det.

Men liv står på spill, og vi løser ikke en eneste klimautfordring uten å ta et oppgjør med det gamle mennesket. Vi har det for godt til virkelig å bry oss, og kjernen av problemet ligger i selve menneskenaturen. Siden mennesket gikk over fra jeger- og sankertilværelsen til å drive jordbruk har det grunnleggende resonnementet for menneskelig adferd vært å minimere kostnader og maksimere utbyttet. Som naturlig kortsiktige og individualistiske vesener makter vi heller ikke i dag å motivere oss til å gjøre grunnleggende endringer i egne liv, for å takle en klimakrise som ligger fram i tid. Vi forstår klimaendringene og deres trusler rent teoretisk, men lar oss ikke i nevneverdig grad motivere til personlige offer og forsakelser. Kollapset. Den titusener år gamle individualismen fra Afrikas stepper hindrer effektive kollektive løsninger på klodens klimakrise. Mennesket utnytter av instinkt enhver ressurs det er overflod av, olje som antiloper. Vi har sett gjentatte eksempler på at internasjonale forhandlinger har kollapset, og klimautfordringene lar seg da heller ikke hanskes med uten målrettet innsats fra den enkelte borger. Med dagens forhandlingshastighet trer ingen internasjonalt forpliktende klimaavtale i kraft før i 2020. Den låste situasjonen nærmer seg parodisk, all den tid borgerne venter på myndighetene og deres føringer, og myndighetene i sin tur venter på verdenssamfunnet og dets langsiktige avtaler. Klimasynderne. Når nå de verste klimasynderne viser manglende vilje til radikal og langsiktig omstilling, ligger ansvaret for å bære fanene i klimakampen hos mindre land og deres borgere. EU er med sine 2020-mål unntaket, mens Norge, Klimaforliket til tross, på langt nær er noe forbilde i denne sammenheng. Etter åtte år med økt oljeavhengighet spør Hanna E. Marcussen i Miljøpartiet de Grønne i NRK Ytring Jens Stoltenberg: «Hva er hensikten med å lete etter enda mer olje og gass - når verden allerede har funnet altfor mye?» Til tross for at en grønnere regjering kan satse stort på entreprenørskap, elbiler, utfasing av oljeutvinning og kollektivtransport og så videre, er vi avhengige av individuelle forpliktelser for virkelig å lykkes. Viktigere enn at Norge hva angår politikk blir et foregangsland, er det at nordmenn blir et foregangsfolk. Naivt. Hvilken forskjell kan så de enkelte spille i møtet med klimakonvensjoner, forlik og oljemeldinger? Vi må kort og godt erkjenne hver enkelts ansvar for å tenke langsiktig i alt vi gjør. Enten det heter å fly mindre, spise mindre kjøtt, installere varmepumpe eller være bevisste forbrukere. Å tro at vi skal kunne snu klimaendringene før den globale oppvarmingen når 2 grader uten at vi revurderer stemmeseddelen vår, levemønsteret vårt, ja, kjenner det på kroppen, er direkte naivt. Bill McKibbern, kristen og vinner av årets Sofiepris, sier i siste nummer av magasinet Strek: «Umulige utfordringer? Vårt kall som kristne er å svare nettopp på sånt.» La oss derfor strekke oss stadig lengre i kampen for et grønnere Norge, ja, en grønnere verden, som om det sto om livet. Det er nettopp det det gjør.    

Del


Powered by Cornerstone