Halvorsen må ta ansvar

Honnørord som likeverd, inkludering og sosial utjevning høres ofte i festtalene om skolen. De fleste av oss som jobber i og med skolen brenner for dette. Vi drømmer om at elevene våre skal få blomstre – alle som én, uavhengig av sykdom, foreldre, lærevansker, personlighetstrekk og miljøbakgrunn. Men omgjøring av honnørordene til konkret pedagogisk praksis er krevende. Problemet er større enn vi liker å tro. Fortsatt påvirker foreldres utdanningsnivå barnas skoleprestasjoner. Fortsatt er det så stor variasjon på kvaliteten mellom forskjellige lærere at noen trekker gulloddet og får stjernelærere, mens andre kommer dårligere ut. Noen mobbeoffer møter skoler og lærere som rydder opp, andre gjør det ikke.

Rent lotteri

Skal vi tro førsteamanuensis Egill Gabrielsen på hans uttalelser i Aftenposten 27.4, er det fortsatt et lotteri hvilken type hjelp du får om du møter norsk skole med dysleksi. Vi lykkes kanskje i møte med de fleste, men ikke med alle. Dette har vi blitt tydelig minnet på gjennom de mange reportasjene BT har hatt den siste tiden om hvordan skole og hjelpeapparat har lyktes og feilet i svært varierende grad opp igjennom årene. Avisens forside 24.6 peker på at problemet er større enn vi liker å tro.

Får ikke ta fag på nytt

I høring om nye regler for inntak av elever til videregående skole, foreslår Utdanningsdirektoratet i praksis et generelt forbud mot å gi elever som har bestått et fag tidligere, en mulighet til å ta faget på nytt i offentlige skoler (§ 6-28), også dersom det er ledige plasser i klassen etter at «ordinære» elever er tatt inn. Selv om ikke alle privatskoler har fått beskjed om det enda, har direktoratet varslet at de vil komme med en beskjed om at det samme skal være tilfelle i private videregående skoler, også de som har spesialisert seg nettopp på å gi voksne en ny sjanse når de ikke har lykkes i skolen tidligere. - Vi trenger flere helsesøstre En uttalelse om at staten kun skal finansiere én utdanning for hver enkelt av oss, virker på overflaten som en rimelig påstand. Vi skal behandles likt. Utfordringen er at vi ikke stiller likt. Vi er ikke i samme posisjon til å gjøre fornuftige valg når vi er 16 år. Vi har strukturert samfunnets utdanningssystem for dem som er klar til å forvalte sine opplæringsrettigheter godt i andre halvdel av tenårene. Hva gjør vi for dem som ikke passer i den strukturen?

Stengte dører

Tankegangen forutsetter også at alle elever møter et velfungerende opplæringstilbud. Det gjør de ikke. Hva gjør vi med dem som har møtt et skolesystem som har feilet i sitt oppdrag om inkludering og sosial rettferdighet? En rettferdig skolepolitikk kan ikke slå seg til ro med at et alt for stort antall personer ikke får mulighet til å bli lærere fordi de fikk en dårligere norskopplæring enn ungdommene i naboklassen! De «skumle» privatskolene Du kan ikke bli lærer med en 2-er i norsk. Det hjelper ikke at en viktig årsak er at du har vært syk i lange perioder, og du egentlig har talent for læreryrket. Om snittet er for lavt kan du ikke bli verken førskolelærer, ingeniør, lege eller sykepleier, selv om du kanskje har både talent, holdninger og engasjementet som skal til for å lykkes i disse yrkene. Dette skjer selv om mye av grunnen til karaktersnittet kan ha vært hjemmesituasjonen, sykdom eller mobbing. I møte med krevende omstendigheter som kunne knekt de fleste av oss, har noen av de uheldige i skolelivet kjempet seg til «bestått». Likevel møter de stengte dører. Med Utdanningsdirektoratets nye forslag henvises disse, nærmest uten unntak, til en økonomisk diskriminerende privatistordning. Denne kan kanskje fungere greit for de mest ressurssterke, men den diskriminerer de som ikke kan kjøpe seg kostbar privatistopplæring. Gir barna overskudd

Faller ut

Som samfunn kan vi ikke akseptere at legens datter får flere muligheter enn hjelpepleierens sønn. Vi kan ikke akseptere at du får færre muligheter i yrkeslivet fordi du har vokst opp i Loddefjord i stedet for på Skjold. Samtidig må vi erkjenne at virkeligheten fortsatt kan være slik for noen. Vi må erkjenne at ungdom får psykiske lidelser og andre sykdommer som gjør at de ikke får tatt ut sitt potensial i skolen, og at det fortsatt finnes lærere i skolen som ikke burde vært der. Skal vi ta honnørordene på alvor i møte disse realitetene, må vi ha en reell mulighet til å gi folk nye sjanser i videregående opplæring. Dette må gjelde både de som falt helt ut, og de som klarte å kjempe seg gjennom til bestått, uten å lykkes i forhold til sitt egentlige potensial.

Bedre enn rektor

På veggen til Danielsen Intensivgymnas står det: «Det er aldri for sent å ta et steg videre sammen med oss». Vi har en lang tradisjon for å være et tilbud for elever som trenger en ny sjanse. Tidligere BT-redaktør Kjartan Rødland har dokumentert dette i sin artikkel i boken «Våg å tenke» som kom ut i vår. Selv om skolen alltid har hatt elever med sterk faglig bakgrunn, har innslaget av de som ikke passet inn i eller lykkes i det ordinære skoletilbudet, vært tydelig. På grunn av dette fikk skolen på 1950-tallet kallenavnet «oppsoperskolen» av de mindre inkluderingsorienterte borgerne i byen. Regjeringen må ta grep I dette arbeidet treffer vi fortsatt mange mennesker som trenger en ny sjanse. I møte med elevene våre erfarer vi at det fortsatt er slik at forhold utenfor den enkelte elevs kontroll ofte har påvirket sjansene den enkelte elev har hatt til å lykkes i skoleverket. Dermed har det også påvirket de mulighetene elevene har til å velge blant de dørene i livet som skolegang skal åpne. Hos oss beviser mange at det ikke er evnene det har stått på, når de går ut med mye bedre karakterer enn de fleste rektorer kan vise til i sine vitnemål. Skole-Norge lykkes i møte med mange, men ikke med alle. Skal vi kunne stå for våre idealer om inkludering, rettferdighet og sosial utjevning i skolen, må det være rom for nye sjanser, også for de som har klart å bestå, på tross av motstand noen hver av oss kunne hatt problemer med å mestre. Vi har en struktur som prøver å fange opp de som faller helt ut, men hva med de som klarer å kjempe mot omstendighetene og klare seg så vidt? Skal de straffes i forhold til de som ikke klarte den kampen og falt helt av lasset? Kunnskapsministeren må ta ansvar og sørge for at forvaltningen ikke stenger døren foran ansiktet på de uheldige og de svakeste fordi de ikke passer inn en byråkratisk skrivebords-virkelighet om hvordan ting burde ha vært.