Frihet og forpliktelse

Mennesker har ansvar ikke bare for seg selv, men også for andre. Debatten om forbud, påbud og frihet bør ta utgangspunkt i det.
15. April 2013

Mennesker har ansvar ikke bare for seg selv, men også for andre. Debatten om forbud, påbud og frihet bør ta utgangspunkt i det.

Lars Fr. H. Svendsen argumenterer i DN (7. Juli) for sitt liberale syn i legaliseringsdebatten. Han trekker opp liberalismens grunntanke om at individet må få leve sitt liv i samsvar med de oppfatninger hun selv har om hva som gir livet verdi og mening. Av dette synet følger logikken at ytre (statlige, religiøse) inngrep i våre liv bør begrenses mest mulig. Han hevder at begrunnelsesbyrden ligger på de som vil begrense borgernes frihet, ikke på de som holder friheten av en høyere orden enn de fleste andre goder. Her virker det som om Svendsen opererer med bare to alternative syn: Liberalismens og paternalismens, der det siste er den ideologi som undergraver det frie mennesket, og slår over i forbud og påbud. Denne to-delingen kan med fordel utvides. Det kristne synet på mennesket som skapt med en fri vilje har preget det vestlige menneskesyn. Jeg vil hevde at dette synet med fordel kan kobles inn i legaliseringsdebatten. Det kan nyansere polariseringen, og åpne opp for andre refleksjoner. Som skapt i Guds bilde forstås mennesket som øverst på det skaptes hierarki. Men dette er en posisjon som forplikter. Vi har fått det store ansvar for alle skaperverkets ressurser. Liberalismen er delvis fundert på en kristen antropologi, og har tatt en del av dette poenget. Men selv om mennesket har fri vilje og evne til å velge det gode, må det hele tiden se seg selv i det rette lys, slik at det ikke forstår seg som suverent og autonomt. Her skiller den kristne antropologien seg fra liberalismen. Å se seg selv i det rette lys innebærer å se hele mennesket, vi er også ufrie.  Vi er underkastet vår vilje til destruktivitet og ondskap og vi lever med en manglende evne til å kontrollere konsekvensene av våre valg. Dette gjelder selv om de valgene man foretar skulle vise seg å bare ramme en selv: Mennesket kan ikke se seg helt isolert fra andre mennesker. En kristen forståelse av mennesket bygger på at jeg alltid og allerede er avhengige av andre mennesker, selv om jeg forstår meg selv som helt isolert fra omverdenen. Vi lever alle med en stor grad av tillit til hverandre. Dette viser at vi er gjensidig avhengige av hverandre, noe som igjen betinger et stort ansvar. Som mennesker er vi ikke herre over noe liv, selv ikke våre egne. Bare Gud er herre over liv og død. Dette innebærer at vi har frihet med et stort ansvar for alt liv, også vårt eget. Friheten er en frihet til forpliktelse, ikke minst mot oss selv. Et eksempel: Om jeg avslutter mitt eget liv er dette ikke forbudt. I Svendsens logikk oppfyller selvmordet kravene om at man ikke bør forby eller fordømme noe med begrunnelse i skader en person kan påføre seg selv. Slik sett er selvmordet et uttrykk for den liberalistiske handling par excellence. Men mitt selvmord ville føre til at flere mennesker (håper jeg) ville blitt ulykkelige. Her ville et liberalistisk syn på mennesket som fullstendig fritt kunne ende i uansvarlighet. Dette er et ekstremt eksempel. Men allikevel kan det illustrere at det liberalistiske standpunktet kan benyttes til å begrunne en type frihet som ender i destruktivitet. En scene fra Dostojevskijs roman Forbrytelse og Straff : Den ortodoks-kristne Sonja får høre at hennes venn, Raskolnikov, har ranet og drept et annet menneske. Han forsvarer seg med en begrunnelse om at hun var gammel, ond og gjerrig, og at han som ung student trengte pengene mer enn hun gjorde. Sonja svarer ikke først og fremst med en fordømmelse av drapet, som man skulle tro, men sier: "Hva har du gjort mot deg selv?" Etikk er ikke bare regulering av ansvar for andre. Etikk er også beskyttelse av sin egen menneskelighet. Denne innsikten kan ikke liberalismen romme. Legaliseringsdebatten er dermed ikke bare en diskusjon om forbud. Det er også en diskusjon på nivået over, om hva et menneske er. Det er de lovgivende myndigheters ansvar å implementere konsekvensene av refleksjonene om mennesket som fritt og ufritt i lover og påbud. Men å hevde at bevisbyrden ikke ligger hos de som hevder at mennesket er helt fritt, er etter mitt syn for enkelt.

Del


Eskil Skjeldal er stipendiat ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo.
Powered by Cornerstone