Menneskesyn

Terje Thomassen skriver en kommentar til debatten om tidlig ultralyd og fosterdiagnostikk i BT den 2. april. Hans påstand er at det finnes en del sykdommer og lidelser som gir et foster så "dystre utsikter at abort vil være den eneste riktige løsningen".

Fordi ny fosterdiagnostikk kan hjelpe oss til å oppdage disse lidelsene tidligere, konkluderer han at det er nødvendig å innføre forslaget om lovfestet ultralyd i uke tolv. Thomassen har rett i at ny teknologi vil sette oss i stand til å oppdage alvorlige lidelser på et tidligere stadium i svangerskapet. Men hva med grensetilfellene hvor det er mer usikkert hvilken livskvalitet fosteret vil få? Eller sagt med andre ord, hvordan skal vi skille mellom de fostre som vil få et godt og de som vil få et mindre godt liv? Kanskje kan vi medisinsk fastslå alvorlighetsgraden av en bestemt tilstand og evt. tilleggsdiagnoser. Men det er ikke mulig å vite hvordan et bestemt individ og omgivelsene vil oppleve og håndtere denne sykdommen. Den samme diagnosen vil kunne oppleves svært ulikt av ulike personer. Selv om vi kunne vite hvilken livskvalitet et bestemt menneske ville få, er det uansett ikke riktig at vi skal avgjøre om dette mennesket har livets rett eller ikke. For hva om vi tar feil? Da har vi fratatt dette mennesket muligheten til å leve. Thomassen sitt underliggende premiss er et funksjonelt syn på menneskelivet. Et menneskes funksjoner, egenskaper og kvaliteter avgjør om livet er godt eller ikke. Livet er ikke godt i seg selv. Mennesker graderes etter livskvalitet, og ikke egenverd. Er det et slikt samfunn Thomassen ønsker seg?