Styresmaktene gjør urett mot fastleger

Helse- og omsorgsdepartmentet utsetter en stor gruppe fastleger for urett når de fratar dem retten til å reservere seg mot å henvise, blant annet til abort.

Det var Helse- og omsorgsdepartementet som startet den såkalte reservasjonsrettsaken. I rundskriv I-4/2011 tok departementet utgangspunkt i fastlegeforskriften. De slo da fast at fastleger ikke kan fritas "for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift." Dette gjelder for eksempel "oppgaver knyttet til prevensjon og familieplanlegging samt henvisning til assistert befruktning eller abort." Rundskrivet slo videre fast at fastleger heller ikke har anledning til å inngå en avtale med kommunen om å reservere seg mot slike oppgaver, inkludert det å henvise. Reservasjonsretten har vært offisielt godkjent Dette rundskrivet representerer både en innstramming av tidligere praksis, og en ikke opplagt tolkning av fastlegeforskriften. På VG Nett den 19. februar 2012 dokumenteres det utførlig at både departementet og Helsetilsynet flere ganger tidligere har gitt offisiell godkjennelse av fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise til assistert befruktning eller abort. I et brev til Rådet for legeetikk, datert 24. februar 2009 – 8 år etter at fastlegeforskriften var tredt i kraft – sies det at det "er intet rettslig i veien for at legen kan gis en reservasjonsrett dersom kommunen legger til rette for at det lesbiske paret [som søker assistert befruktning] kan få samme hjelp av en annen lege." I et brev datert 23. juni 2009 sies det videre at "Dette prinsippet har også vært lagt til grunn i andre saker, blant annet når det gjelder henvisning til abort. Det er imidlertid en klar forutsetning at overføring av en pasient fra en lege til en annen ikke innebærer noen ulempe av betydning for pasienten." Mulig med fleksible løsninger som ivaretar alle Noen frykter at fastleger som reserverer seg mot å henvise, hindrer pasienter i å få sine lovfestede rettigheter oppfylt. Departementet har imidlertid ikke klart å dokumentere ett eneste tilfelle av problemer på dette området. Det er et klart premiss for utøvelse av reservasjonsretten at dette ikke skal medføre ulemper for pasientens tilgang til lovfestede rettigheter, og at byrdene for pasienten holdes på lavest mulig nivå. I en kronikk i Tidsskrift for norsk legeforening (24/2011) utdyper de kristne legene Morten Magelssen og  Olav Magnus S. Fredheim hvordan dette kan foregå i praksis: "[Reservasjon mot å henvise] vil i praksis (…) ofte innebære en fast avtale med en kollega i kontorfellesskapet eller i nærheten. Pasienten bør så tidlig som mulig informeres om at legen vil reservere seg. Dersom pasienten opplyser om kontaktårsaken ved timebestilling, er det trolig mest smidig og skånsomt at pasienten allerede da får informasjon både om legens reservasjon og om hvordan pasienten skal gå frem for å få ivaretatt sin rett til helsehjelp. I de tilfellene legen selv skal formidle sin reservasjon til pasienten, er det viktig at legen gjør dette med omtanke og uten fordømmelse." (Se kronikken i sin helhet på: http://tidsskriftet.no/article/2185259). En slik smidig og fleksibel praksis legger til og med Europarådet opp til, i en resolusjon om samvittighetsreservasjon mot å utføre abort. I Resolusjon 1763 bes medlemslandene, deriblant Norge, om å respektere helsepersonells rett til samvittighetsreservasjon mot abort, samtidig som man også bes om å "forsikre seg om at pasientene blir informert om enhver samvittighetsreservasjon i god tid, og at de vises videre til en annen representant i helsevesenet." Denne resolusjonen viser tydelig at det er både mulig og ønskelig å gjennomføre en fleksibel praksis som både ivaretar pasientens og fastlegens respektive retter. Her synes det altså som at departementet har plassert seg selv i opposisjon til Europarådet. Begrunnelse av reservasjonsretten Hvordan skal man avgjøre hvilke konkrete overbevisninger som skal gi fastleger rett til å reservere seg? I sin kronikk understreker Magelssen og Fredheim at ønsket om reservasjonsrett bør tillegges vekt i den grad det bygger på et "plausibelt religiøst eller moralsk rasjonale." Retten til reservasjon styrkes også dersom den er "fundert i sentrale medisinske normer," eller dreier seg om helsehjelp som er "spesielt moralsk omstridt."  Alle disse kriteriene er i ulik grad oppfylt i de omstridte tjenester det er tale om. De er i særlig grad oppfylt ved tjenester som medfører at embryo eller foster dør. Her kan fastleger som reserverer seg mot å henvise, hente bred støtte fra ulike kilder. Man kan bygge på det kristne livssynet, som betoner at alle mennesker har uendelig verdi og ukrenkelig rett til liv fra unnfangelse til naturlig død. Man kan argumentere rent filosofisk ut fra "naturrettslige" argumenter om at alle individer med menneskelig natur, har rett på liv som et ukrenkelig gode. Man kan også fundere sin overbevisning på legeprofesjonens tradisjoner om plikten til å verne liv. For en tid tilbake talte en del politikere om å "bygge det norske hus." Å bo i samme hus innebærer at man må lytte til, respektere, og ta hensyn til hverandre, og finne løsninger som alle kan leve med. Som vi har sett, er det mulig å finne slike fleksible løsninger i reservasjonsrettsaken. Men med den kursen regjeringen nå har lagt seg på, vil konsekvensen bli et nær sagt totalitært yrkesforbud for en stor gruppe hederlige og samfunnsnyttige fastleger.