Midtøsten tømmes for kristne

Om noen få uker feirer vi jul. I mange land er det en eldgammel skikk, slik som det også er i Mosul. Den irakiske byen er trolig 1500 år gammel og har en rekke oldtidsminner, også kristne. Men i år blir det ingen julefeiring der. De kristne måtte flykte fra den vakre og spennende millionbyen da ISIL invaderte.

Sist fredag markerte butikkene i den vestlige verden “Black friday”. Utenfor Oslo finner vi Vestby som opplevde tidenes kaos på grunn av nedprisede klær og andre varer. Aftenposten kunne melde at desperasjonen etter billige bukser og sokker hva så stor at mange gikk ut av bilene midt på E6 for å så løpe til kjøpesenteret.

Noe “tilsvarende” skjedde også da man skulle komme seg ut av Mosul. De visste at ISIL med sin framferd vil kunne bety død, voldtekter, tortur og annen terror. Redningen lå i å kunne klarte å forlate Mosul i full fart. I overlassede biler forlot kristne og andre minoriteter byen. De var så mange at trafikken stoppet helt opp. Det begynte å gå rykter i køen om at ISIL drepte flyktningene bakerst i køen. Folk ble desperate. De forlot derfor bilene og begynte å løpe.

Redaktør i Dagen, Kari Fure har akkurat gitt ut boken “Flukten fra Syria og Irak”. Jeg trengte en kveld og en natt på å lese meg gjennom en av årets viktigste bøker. Du klarer ikke å stoppe når du først har begynt på boken. Jeg ble både glad og trist denne natten. Det er grufulle og tragiske skildringer, men det er samtidig veldig positivt at vi endelig får dem fortalt. Fure og Luther Forlag har gitt oss en bok som gjør det umulig å si at vi ikke visste.

Når man følger flyktningedebatten her hjemme er det flere myter som preger uttalelsene. En av dem er at det bare er muslimer i disse landene. Det er for så vidt en myte som etterhvert også kan bli en sannhet, men faktum er at det i “alle tider” har vært ulike grupper som mer eller mindre fredelig har levd side om side.

Som Fure også skriver i boken “Sekteriske spenninger har alltid vært en del av dagliglivet i Irak, slik det er i de fleste samfunn der folk som tilhører ulike religioner eller greiner av samme religioner, lever sammen.” Jøder, kristne, muslimer, yezidier og andre grupper har levd sammen. Som mange selv forteller og som vi kan lese av historien. Til alle tider har man på tvers av religioner og bakgrunn levd sammen, de gikk på besøk til hverandre for å feire jul, hanukka eller Eid al-Fitr.

I boken “The Miracle of the kurds” skriver den amerikanske forfatteren Stephen Mansfield om hvordan denne sameksistensen satt dypt i flere områder. For eksempel så finner man byer i Nord-Irak hvor jøder har vært nødt til å forlate byene pga forfølgelse utenifra, og da har man sett at muslimske naboer vedlikeholdte og satte frem friske blomster i synagogen, en hel generasjon etter at jødene dro.

Krigen i Syria har kostet flere hundre tusen mennesker livet. Mange millioner er på flukt. Krigen og terroren rammer ikke bare kristne, langt der i fra. Det er flest muslimer som blir drept. Dette er også meldingen fra kristne i krigssonen. De vil at vi skal snakke om alle som nå opplever uro og krig. Det er jeg enig i. Når jeg likevel gjør ett unntak denne gangen, er det fordi jeg tror vi har glemt denne siden i debatten om Midtøsten.

Historien om de kristne i Syria og Irak er en historie om sameksistens og om etnisk rensing. Det er en historie om respekt og om grusom forfølgelse. Det er daglige fortellinger om håp og om mennesker uten håp.

Mens vesten diskuterer bombing av Raqqa, den såkalte hovedstaden til IS, er det mange som nå tror at de kristne gislene tatt av IS, skal brukes som levende skjold mot vestens bomber når de faller i Raqqa.

Forfatter Kari Fure og en rekke kristne ledere i Midtøsten vil neppe være enig i at Midtøsten tømmes for kristne. De har for så vidt rett i det. Det er noen som klamrer seg fast, det kan vi lese om i boken. Fra ulikt hold arbeides det også for å lage en egen provins med militær beskyttelse for minoriteter. Samtidig kan vi se på tallene. De taler sitt klare budskap. Og vi ser noe av det samme i andre land. Ta Betlehem i Israel/Palestina, de kristne rømmer der også.

Hva er så løsningen? Kan vi gjøre noe? Må vi alltid bombe når vi skal bidra i denne regionen? Utover å ta i mot flyktninger til Norge som vi nå gjør, bør vi også gå inn aktivt i ulike områder med støtte til krefter som vil beskytte minoriteter og andre utsatte grupper. Særlig savner jeg engasjement i de kurdiske områdene. Der er det håp og vilje til å gjøre noe for minoritetene. Norge kan bidra med penger, kompetanse, avtaler og tilstedeværelse, og da ikke militært.