Frykten for presten

Over 30.000 flyktninger har kommet til Norge i løpet av 2015. De aller fleste med en annen religiøs og kulturell bakgrunn enn den store majoritet i Norge. Man skulle trodd at dette førte til en større iver etter å sørge for at norske elever visste mer om egen kulturarv og hvordan trosuttrykk forekommer, men det har ikke skjedd. Heller tvert i mot.

Veldig mange skoler dropper skolegudstjenester i år, og enkelte har fulgt fremgangsmåten for skolegudstjenester som Utdanningsdirektoratet nylig anbefalte på sine nettsider:

«Vi anbefaler at skolene organiserer deltagelse ved at elevene aktivt melder seg på, og at det bør være samtidig påmelding til gudstjenester og alternative tilbud.»

For meg er ikke skolegudstjenester i seg selv, veldig viktige. Kanskje kan de til og med virke mot sin hensikt enkelte steder. Jeg er ikke sikker på at de med dagens form gir våre unge det aller beste inntrykket av de kristne fellesskapene rundt om. Men det er ikke urimelig å forvente av den norske skolen at den gir elevene mer kunnskap om hva vår felles kulturarv er, og da er det ikke nok å kun lese noen religionsbøker.

Vi har en stor offentlig finansiert kirke i Norge representert i alle kommuner og i de fleste områder. Det er både historieløst og uklokt å late som om at dette ikke er relevant for våre unge. Selvsagt bør elevene møte bygdas prest. Selvsagt bør man besøke kirken. Gjerne også andre typer gudshus. Men i særdeleshet kirken da den mer enn noen andre har formet historien til vårt kjære land.

Det er lett å skylde på innvandrerne når man vil dempe kristne uttrykk og tradisjoner. Vi får stadig høre om at vi må unngå å støte noen. Men hvem er det som blir støtt? Jeg har ennå til gode å høre at det er et allment krav fra muslimer i Norge å få slippe “kristendomsundervisning”, selv om det selvsagt finnes muslimske familier som søker fritak fra skolegudstjenestene, slik også mange humanetikere gjør.

Det vi har sett den siste tiden, er aktive muslimer som mener at skolegudstjenester er viktig og en nødvendig del av undervisningen i norsk skole. Som muslimske Laial Janet Ayoub, hun skrev nylig en engasjert Facebook-status om dette, den ble plukket opp av flere aviser.

- Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom dem, i stedet for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om! skrev Ayoub.

I den norske skolen har vi alle slags feiringer og temadager. Noen skoler har en hel Haloween-uke, andre har solidaritets-dager, noen kjører store kunstprosjekt. Ingen reagerer på det. Hva er det som gjør at alt blir så vanskelig når det er snakk om tro?

Vi har sett noe av det samme innen andre offentlige sektorer også. Oslo-byrådet foreslo for eksempel nylig å kutte ut sykehjemsprestene til neste år, men de måtte snu, ikke uventet førte forslaget til opprør fra mange. Selvsagt må det være prester tilstede for de som ønsker det ved livets siste dager. Men byrådet trodde åpenbart at tro var blitt lite viktig i 2016.

I barnevernet er det flere historier hvor vi ser at tro diskvalifiserer, ofte fordi man har kunnskapsmangel og dermed skepsis. Men tro og kunnskap om religion burde vært en styrke i vårt samfunn. Jeg vil nesten si et must. Og kanskje er det her problemet ligger. Det kan synes som om samfunnet i liten grad verdsetter tro og religion som en viktig og avgjørende faktor i manges liv og i vår egen historie.

Dette innlegget må ikke leses som et forsvar av alt som har vært gjort fra Den norske kirke overfor skolen, eller som et ønske om å øke kristendomsandelen i religionsfaget. Tvert i mot mener jeg at et mangfold er bra. Det som bekymrer meg er at vi bedriver en slags grøftekjøring, fra å ha hatt svært tette bånd mot kirken til å nå forsøke å kutte alle. Kan vi ikke heller prøve å finne en slags balanse, en mellomløsning, hvor elevene både får et innblikk i mangfoldet som finnes og i den arven Norge har?
I møtet med det nye, må vi kjenne vår arv. Jeg kan vanskelig se at noen har vondt av det. Norsk skole bør ikke frykte presten. Den bør frykte kunnskapsløsheten.