Frykten for at alt rakner

Da representanter fra justiskomiteen på Stortinget nylig besøkte Italia for å lære mer om flyktningkrisen fikk de blant annet høre om nigerianske kvinner som kjøper prevensjon før de drar på sin livs farligste ferd: Turen til Europa.

På samme måte som nordmenn en gang har utvandret for å komme seg unna enten krig eller fattigdom, er det mange andre land som i disse dager gir flyktningstrømmer mot Europa. Nå er både og risikoen og desperasjonen langt høyere enn hva vi opplevde.

Dagens ukoordinerte og grenseløse folkevandringer hjelper verken flyktningene eller mottakerlandene. Det er ingen tvil om at de europeiske landene både har plass og ressurser til å hjelpe mange (flere), men det må finnes koordinerte systemer for det. De store folkebevegelsene vil ikke avta, de vil antakelig bare bli større og større. Det er lettere enn noensinne å bevege seg over lange avstander, forskjellen mellom rik og fattig er ekstrem, klimaendringene fører flere på flukt og alle mennesker har en trang i seg til å søke en bedre fremtid. Det har jeg også.

Det er derfor ikke så rart at man over hele Europa har fått en debatt om hva slags asylsystem vi egentlig bør ha. EU som i sin tid ble etablert for å sikre fred, og etterhvert også var ment til å løse flere overnasjonale saker, strever i disse dager med å løse flyktningestrømmen og vi ser at en rekke land har gjeninnført grensekontrollen. De stoler ikke på at EU fikser dette.

Akkurat nå står desperate mennesker stuet sammen langs grensen til Makedonia. Tidligere denne uken ble 12 barn skadet da politiet skjøt tåregass inn i menneskemengden. Vi er nok mange som forstår at politiet har en krevende jobb i møtet med store folkemengder, men det er noe unektelig ubehagelig med disse TV-bildene. Dette er ikke fremtidsbilder og mulige scenarier. Det skjer nå, på vårt kontinent.

Europeiske land settes i disse dager opp mot hverandre. Hellas er så frustrert over de avtaler Østerrike har gjort med landene på Balkan at de nylig hjemkalte sin ambassadør fra Wien. Desto flere mennesker som ankommer Europa uten at EU klarer å lande en felles plan og et felles system, desto større konfliktnivå vil man få og dermed også stadig mer desperate beslutninger på lavere nivå. Dermed oppnår man ikke dette overnasjonale og trygghetsskapende prosjektet som EU var ment til å være.

Et nytt asylsystem bør ha tre hovedgrep. Ett felles system hvor man sørger for at de som trenger det mest, får hjelp først. Deretter må land etter evne få en fordeling av verdens asylsøkere slik at ikke transittlandene ved Middelhavet eller andre enkelt stater, sitter igjen med hele belastningen. For det tredje er det grunn til å se på hele prinsippet for hvordan man hjelper nyankomne. Trolig bør man lære av USA og andre som stiller flere krav og gir færre rettigheter.

Innvandring har ofte viste seg å gi økonomisk vekst, men totalregnskapet blir sjeldent positivt med en pasifiserende velferdsmodell. Her bør også Norge våkne.

Norske politikere vil nok kunne si at de ønsker disse endringene velkommen, men få vil gjøre det til sin hovedsak. Lokal kamp om stemmer har ført innvandringsdebatten inn i en blindsone hvor frykt for velferdskutt og radikal islam  er premissene. Da er det verdt å minne om hvorfor vi har flyktninger og hvor heldige vi som bor i Norge er. Frykten for tortur trumfer frykten for press på velferdstjenestene.

Statsminister Erna Solberg skal ha skryt for sitt initiativ for å hjelpe Syria økonomisk. Det er svært mye som skal gjenoppbygges. Hennes utspill samsvarer godt også med en litt større strategi som Jan Egeland tok til orde for i fjor: Hva om verden går sammen om en Marshall-plan for de ti landene som sender flest flyktninger. I stedet for å fordele pengene på over hundre land, kan man målrettet bety en stor forskjell der det brenner mest.

Det er på høy tid å tenke nytt. Dette går ikke over. Men det kan håndteres bedre.