Desperasjonen bak flukten

Denne uken arrangeres aksjonen For Freedom i Bergen. Over flere år har de samlet inn penger og satt fokus på bekjempelse av menneskehandel. I år er også migrasjon/folkevandringer tema. Grunnen er enkel: De store folkebevegelsene har gitt menneskehandlerne gode dager. Det er lettere en noensinne å utnytte mennesker på det aller groveste.

Da representanter fra justiskomiteen på Stortinget nylig besøkte Italia for å lære mer om flyktningkrisen fikk de blant annet høre om nigerianske kvinner som kjøper større mengder prevensjon før de drar på sin livs farligste ferd: Turen til Europa. De vet hva som kommer til å skje i løpet av ferden, men det er likevel verdt det.

Det er denne desperasjonen vi må prøve å forstå når vi skal prøve å hjelpe. For mange mennesker er kriminelle og voldelige menneskesmuglere et bedre alternativ enn hva de flykter i fra. Det de opplever på reisen til Europa er ihvertfall midlertidig, tror de.

Det er den samme desperasjonen som gjør at mange tar sjanser som sett i våre øyne er både naivt og uansvarlig. Unge fattige kvinner i Bulgaria, Romania og andre fattige land ser gjerne annonser om muligheter for arbeid i utlandet. Uten å vite hvordan de skal sjekke om dette er et seriøst firma som kan holde det annonsen lover, sparer de opp penger og betaler selv ferden som til slutt ender opp hos en menneskehandler med grufulle intensjoner.

Både BA og andre har fortjenstfullt satt fokus på at det også er menneskehandel og ofre for det moderne slaveriet i vår egen by. Det kan kanskje føles som om jeg bare gjentar det som har vært skrevet tidligere. Samtidig er saken såpass alvorlig, og det er ingen grunn til å tro at det har skjedd noen endringer til det bedre i det siste. Tvert i mot er det grunn til å tro at flyktningestrømmen øker omfanget.

Hvis vi skal se på hvem som er ofre for menneskehandel i Norge kan vi gå til politiets rapportering og til det vi hører fra krisesentrene og de frivillige hjelpeorganisasjonene. Ofrene er nesten uten unntak fra utlandet, de aller fleste kommer fra et fattig land og er på grunn av manglende språkferdigheter, utdanning og kontaktnettverk, i en svært sårbar situasjon. De er lette å utnytte og vanskelige å oppdage.

Det verste med dette er selvsagt ofrene som er fanget i en uholdbar situasjon, men det er også ganske ille å tenke på at det er vi som holder hjulene i gang. Det er vi som gjerne benytter oss av svart arbeid for å spare noen tusenlapper, det er nordmenn som vasker bilene sine i vaskehaller hvor prisen er latterlig lav, det er norske selskap som presser anbudene så hardt at tvangsarbeid blir løsningen for den som skal utføre jobben, og det er norske menn som kjøper sex av tvangsprostituerte.

I debatten om flyktningene har det vært brukt mye rar retorikk. Som når enkelte vil advarer mot for mange flyktningene fordi de kan tappe våre velferdstjenester, samtidig som man ikke vil gi flyktningene rett til å arbeide. Som en representant i Røde Kors nylig sa: Det første flyktningene sier når de ankommer våre mottak er «når kan jeg arbeide?».

Det er også rart hvordan debatten igjen og igjen handler om våre bekymringer. Jeg forstår godt at det er hensiktsmessig å sette noen grenser, vi ønsker alle en vellykket integrering. Men å bekymre seg for press på velferdstjenestene fremstår for meg ganske fjernt i møtet med flyktninger som bekymrer seg for menneskehandlere, voldtekt, tortur og død.

Det blir en stor jobb for Norge og Bergen å integrere flyktningene. Muligheten til å arbeide er avgjørende og derfor bør nasjonale myndigheter endre regelverket for de som søker asyl. Videre bør vi også som enkeltmennesker tenker over hva vi kan gjøre for de som har flyktet på grunn av ekstreme bekymringer, en desperasjon det er vanskelig for oss å forstå.

I Norge har vi cirka 12.000 idrettslag. Det betyr ganske enkelt at dersom hvert idrettslag tok ansvaret for å integrere og følge opp tre flyktninger hver, så ville alle vært dekket. Vi kunne gjort samme fordeling på menigheter, eller på bedrifter. Når alle bidrar er det ikke uoverkommelig.

Det gleder meg at vi har aksjoner som For freedom og andre rundt om som nettopp peker på det personlige ansvaret. Som ser sammenhengen mellom migrasjon og faren for grov utnyttelse og menneskehandel. Når vi vet så mye om utfordringene, er ansvaret for å gjøre noe, ekstra stort.