Forberedt på det verste

Flere alvorlige overgrepssaker ryster bergensbarnehagene nå. Mange er naturligvis sjokkerte over hva som har skjedd, mennesker man hadde stor tillit til har misbrukt den på det groveste. Det er nærmest umulig å forstå at noen kan få seg til å gjøre slike handlinger mot de minste barna.

Allerede har debatten om nye tiltak startet. En barnehage i nord forteller at de ikke lar menn skifte bleier alene på barna. Andre ønsker seg videoovervåking. Felles for slike ideer og forslag er at frykt og manglende tillit skaper kontrollsamfunn. Noe må man kanskje godta, men jeg tror vi er få som ønsker en politikk hvor alle menn mistenkeliggjøres.

Noe av det vi liker med Norge er tilliten vi har til hverandre. Forskere har til og med sagt at det er tilliten som er fundamentet for velferdsstaten, ikke motsatt som en del tidligere har hevdet. Et samfunn som baserer seg på overvåking, dreper tilliten mellom oss mennesker.

Spørsmålet er om vi kan klare å være forberedt på at det aller verste kan skje, uten at vi legger til grunn at det aller verste skal skje.

“Vi ser det ikke før vi tror det.” Setningen har vært brukt av mange i forbindelse med avdekking av seksuelle overgrep. For selv om omfanget av ovegrepene synes å være store, er det få som tas. Tall som ble presentert av Thoresen & Hjemdal i 2014 viser at mer enn 20 prosent av norske kvinner oppgir å ha blitt utsatt for en form for seksuelt overgrep før fylte 18 år, mens det blant menn skal være nesten 10 prosent.

Seksuelle overgrep mot barn og unge blir som regel ikke anmeldt. En av fire oppgir i følge Thoresen & Hjemdal at de ikke har fortalt om overgrepene de har blitt utsatt for, til noen. I en slik kontekst kan man egentlig si at det er noe godt ved sakene i byens barnehager: Det ble oppdaget og anmeldt.

Når få overgrep anmeldes og det er få som ønsker å snakke om det offentlig, blir det vanskelig å ta tak i det. I hvert fall dersom man ikke er seg dette ekstra bevisst. For det er selvsagt mulig å heve kompetansen til de ansatte i barnehagene, styrke helsesøstertilbudet i skolen og gå i gang med andre tiltak som kan øke sjansen for at flere saker avdekkes.

Særlig viktig er det å gripe inn tidlig nok. Ikke bare sier det seg selv med tanke på de sår og ødeleggelser barna får, men vi vet dessverre også at mange barn ender selv opp som overgripere dersom de ikke får hjelp. I følge Cecilia Kjellgren ved Linneuniversitetet i Sverige, som har forsket på barn utsatt for seksuelle overgrep, blir cirka 30 % av overgrepene mot barn og unge utført av andre barn og unge. Dessuten forteller nesten halvparten av de voksne overgriperne at de begikk sitt første overgrep før fylte 18 år.

Samtidig viser flere undersøkelser at dersom barn med seksuelt overskridende atferd får en tydelig korreksjon eller behandling, vil bare 10 prosent begå nye overgrep(Dagbladet, sept 2012). Det er dermed mye som tyder på at økt ressursbruk for å avdekke og stoppe overgrep, samtidig som man hjelper overgriperne tidlig nok, er den mest fornuftige strategien dersom vi ønsker et tryggere samfunn, uten å måtte ta i bruk full overvåking av alt vi gjør i løpet av en dag.

I det siste har barnevernet vært utsatt for massiv kritikk. Mange har hevet seg på når enkeltpersoner har stått frem på Facebook og i ulike medier. Lite vet vi om bakgrunnen for enkelte saker. Det er ekstremt mye som avdekkes av dyktige barnevernsansatte, men som de på grunn av taushetsplikt ikke kan snakke om.

For selv om barnevernet selvsagt ikke gjør alt rett, er det ingen tvil om at denne tematikken er en av grunnene til at vi trenger et sterkt og kompetent barnevern. Vi trenger en etat som kan gripe inn på kort varsel. Vi trenger dyktige saksbehandlere som kan finne gode løsninger for de involverte.

Vi kan som samfunn gjøre langt mer for å avdekke seksuelle overgrep. Vi kan gjøre langt mer for å hjelpe de som er utsatt. Og vi kan gjøre langt mer for de som selv er overgripere. Det er også viktig å ha beredskap for at det aller verst tenkelige kan skje. Det er mye som blir uviktig i bybudsjettet sett opp mot dette.

Helt til slutt vil jeg skrive til deg som selv har vært utsatt for overgrep, eller som kanskje kjenner noen som blir det. Du er ikke alene. Det finnes mange du kan snakke med, mange som vil hjelpe deg. Akkurat nå kan du slå på tråden til 800 57 000, som er en døgnåpen og landsdekkende hjelpetelefon. Det er ikke farlig å ringe, de vil bare hjelpe deg slik at du eller den du kjenner, kan komme et sted hvor det er trygt å snakke om sine opplevelser.