Europa smuldrer opp

Det så lenge ut til å gå veldig bra. “Alle” ville være med. Nå truer “brexit”, flyktningestrømmer og tunggrodd byråkrati hele EU. For Norge er det alvorlig.
10. Mai 2016

Det er lenge siden det har vært et reelt spørsmål om EU-medlemskap for Norges del. Nei-siden har hatt noen svært enkle år etter at vi sa nei i 1994. Ikke bare står ønsket om selvråderett sterkt i Norge, men EU som alternativ har aldri sett verre ut enn nå. Selv tilhengerne av EU skynder seg med å si at de ønsker store endringer av byråkratiet, de demokratiske spillereglene og av ulike politikkområder. 

Europa ble samlet etter andre verdenskrig for å sikre langvarig fred og gode forutsetninger for handel. I dag splittes Europa av ny utrygghet og et tungrodd system som ikke evner å løse de store utfordringene.

Som nordmann er det lett å tenke at det er likegyldig hva som skjer med EU. Problemet er at EU er blitt til Europa. Om ikke vi er medlem av EU, så er vi fortsatt en del av Europa. Dårlig håndtering av flyktningkrisen rammer Norge. Blir det krøll på det økonomiske samarbeidet så rammes norske arbeidsplasser. Når EUs grenser trues, er det våre grenser som trues.

Tankesmien Skaperkraft, Frekk Forlag og Europabevegelsen ga sist uke ut boken “Fryktens kontinent - hvordan europeere begynte å stole på hverandre”. Boken er skrevet av Victoria Martin og oversatt til norsk. Det er først og fremst en historisk bok. En bok som viser hvordan usikkerheten samlet alle rundt et felles prosjekt. Som nordmenn skal vi være svært glad for at noen tok ansvar i 1951.

I dag, 65 år senere, ser vi et EU som har blitt stort, både i antall land og i sin organisering. Vi ser EU som fortjenestefullt fikk fredsprisen og vi ser et kontinent som har fått en større europeisk identitet enn tidligere.

I boken til Victoria Martin får vi et interessant innblikk i hvordan fremsynte ledere forstod at store oppgaver måtte løses i fellesskap. De hadde da som nå en levende debatt om hvor mye makt de enkelte land skulle oppgi til en slik union. Trolig hørte de ikke nok på skeptikerne den gang. Det er jo bare å se på vår egen debatt om kommunestruktur. Det er følsomt å flytte beslutninger vekk fra ”nabolaget”.

I 2016 er det vanskelig å finne ledere av samme kaliber som de Europa hadde like etter andre verdenskrig. Det er lett å peke på forbundskansler Angela Merkel, men hun står ganske alene. Når du hører uttalelser fra de andre statsministrene i Europa, får du en følelse av at de bedriver innenrikspolitikk, mer enn at de tenker på Europa. Det blir som når Stortinget diskuterer integrering, og hele poenget med debatten er å oppnå høyere oppslutning på meningsmålingene, ikke lykkes med integreringen.

Uten fremsynte ledere, vil Europa smuldre opp. Håpet er selvsagt at det finnes mindre synlige, men likevel fremsynte og sterke nok ledere et eller annet sted. Er vi heldig dukker de opp de neste to-tre årene. Gjerne før det også. For det er nå det skjer. Snittet av de siste målingene i Storbritannia viser at det er helt jevnt hvor vidt britene beholder medlemskapet eller ikke. De er ikke de eneste som strever med begeistringen for samarbeidet i EU. Mistilliten mellom Østerrike og Hellas ble nylig så stor at Hellas valgte å kalle hjem ambassadøren i protest.

Først og fremst handler vellykket europeisk samarbeid om evne til å løse de store eksterne truslene. Det er ikke direktivene som binder medlemslandene sammen. Det har vært skrevet mye om flyktningkrisen som er et opplagt tema, men også forholdet til Russland, de store klimautfordringene og den grenseoverskridende kriminaliteten(narkotika, menneskehandel osv) er saker hvor medlemmene må se at EU gir en merverdi.

Mens noen ihuga EU-supportere blir fulle av begeistring av å se et felles flagg og myntenhet, vil de fleste andre spare begeistringen til om unionens ledere klarer de store oppgavene. Når man ikke lykkes i å koordinere flyktningstrømmen, når man ikke evner å løse store utfordringer til organisert kriminalitet og når man fremstår handlingslammet i utenrikspolitikken. Ja da er det ikke rart mange briter(og andre) spør: What's in it for me?

 

Mange har latterliggjort at regjeringen oppnevnte en egen EU-statsråd. Men det er ikke så rart når du tenker over hvilket skjebnefellesskap vi står i, og selvfølgelig også hvilket daglig samarbeid vi står i. Jeg tipper EU-statsråd Elisabeth Aspaker biter negle om dagen, det rammer oss alle hvis EU mislykkes.

Del


Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Powered by Cornerstone