Zlatan, Özil og det store vi

Tenk på den svenske superstjernen Zlatan Ibrahimovic. Foreldrene hans flyktet fra krig og elendighet på Balkan og havnet i den svenske drabantbyen Rosengård, utenfor Malmø. I selvbiografien ”Jeg er Zlatan” skildrer fotballhelten en svært vanskelig barndom med fattigdom, rus og en kontinuerlig urolig hjemmesituasjon. Zlatan skjøt seg opp fra løkkene i Rosengård, til Malmø FF og videre til den europeiske fotballhimmelen. Han er bærebjelken på et middelmådig svensk landslag og skjøt egenhendig Sverige til EM med to mål i den avgjørende playoff kampen mot Danmark i Parken. Ingen sydde puter under armene til Zlatan Ibrahimovic. Han er gategutten som løp mot strømmen, kjempet og sloss, og takket være et enormt talent og en innbitt vilje er han trolig den beste fotballspilleren Skandinavia noen gang har sett. Den gamle sykkeltyven er blitt helt og forbilde for tusenvis av gategutter over hele Europa.

Slike forbilder er det behov for. Strømmen av flyktninger til Europa og debatten som følger av den fører til tiltakende nasjonalisme og økt fremmedfrykt i mange europeiske land. Dette forsterkes av blodige terrorangrep og opprullingen terrornettverk med fotfeste i europeiske hovedsteder. Debatten går både hjemme og ute: Hvordan kan vi unngå parallellsamfunn som blir arnesteder for terror og radikal islamisme? Svarene er ikke enkle. Men EM i fotball viser hvordan idretten som fellesarena er en del av svaret.

Landslagene til Sverige, Tyskland, Belgia og Frankrike er eksempler flerkulturelle fellesskap av fotballkunst og fotballglede. Dette er landslag som forener nasjoner på tvers av skillelinjene. De bygger identitet og stolthet. Spillerne representerer ikke først og fremst sin kultur, religion eller etniske gruppe, nei, de representerer et større nasjonalt fellesskap. Tyskland, Frankrike, Sverige eller Belgia.

Tysklands midtbaneprofil, Mesut Ôzil, er andre generasjons innvandrer fra Tyrkia. Hans besteforeldre kom til Bismarck, Gelsenkirchen, som gastarbeiter for 40 år siden. Ôzil er blitt tysker-tyrkernes representant på det tyske fotballandslaget. Selv de som ikke kjenner han er stolt av han. Han er deres mann. Og han er et forbilde for titusenvis av drabantby-barn. Hans historie forteller at også de kan lykkes om de bare arbeider hardt og våger å følge drømmene sine.

Fotballspillere som Mesut Ôzil og Zlatan Ibrahimovic bidrar til å lime sammen samfunn som fremstår oppstykket. Derfor er spillere som Ôzil og Zlatan viktige langt forbi sine idrettsprestasjoner. Det svenske vi-et blir større fordi Zlatan representerer den delen av Sveriges befolkning som oftest opplever et utenforskap i det svenske samfunnet. Den enorme mengden tyskere med tyrkisk opphav opplever et større eierskap til det tyske landslaget når en av deres egne spiller der. Det betyr mindre oss mot dere – og mer vi. Gutter og jenter over hele Europa ser sine helter representere sitt land. For et øyeblikk er de er ikke lenger utenfor eller marginalisert. Gjennom fotballen er de en del av fellesskapet og stolt av en felles identitet.

I tillegg til å bygge broer skaper fotballens helter drømmer og motivasjon hos unge mennesker. Dette gjelder særlig spillere som Ôzil og Ibrahimovic, som kommer fra trange kår og som har vist at det går an å lykkes. Vi vet at samfunnet reproduserer seg selv. Innvandrerbarn har en lenger reise til et stabilt middelklasseliv enn barna til middelklasseforeldre. Det kreves forbilder som har vist vei ut av spiralen for å vekke flere til å våge å bryte etablerte sosiale mønstre. For barn av innvandrere er fortellingene til Zlatan og Ôzil gull verdt. Ikke først og fremst fordi de har nådd så langt som fotballspillere, men fordi de overvant åpenbare begrensninger på veien mot suksess. Slike helter løfter barn og unge ut av den innebygde begrensningen som finnes hos så mange: Livet mitt blir ikke noe annet enn livet foreldrene mine lever.

Fotball EM i Frankrike kommer ikke til å løse Europas problemer, men det kan bli en symbolsk markør: Vi er best når vi står sammen. Og vi må bygge samfunnet sammen ved å bygge bro over skillelinjene. Mangfoldet er ingen trussel i seg selv. Alle kan høre til og være en del av det nasjonale og europeiske fellesskapet. Det vil formidle fremtid og håp for barna og unge, fra Rosengård til Gelsenkirchen og alle andre steder.