Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Fixit, Europa!
Problemet er ikke Storbritannia, men EU. Løsningen er ikke Brexit, men samarbeid. Både Norge og Europa trenger et nytt EU.
28. Juni 2016
Like etter andre verdenskrig fant modige politikere og andre ledere sammen. Fra en rekke land og svært forskjellige utgangspunkt fant de sammen for å finne en løsning som kunne samle Europa og fjerne risikoen for en ny storkrig.
Det er en imponerende historie, men det slår meg gang på gang at vi nå ser konturene av det samme som EUs grunnleggere så: Europa er presset, frykt preger politikken og man klarer ikke å samordne interessene.
Forrige ukes Brexit, altså britenes beslutning om å melde seg ut av EU, er dramatisk. Ikke fordi mer enn 60 år gamle EU er så fantastisk, men fordi historien om Europa handler om at samarbeid gir fred, vekst og stabilitet. Man kan gjerne latterliggjøre at så mange nordmenn nå er bekymret. Har landet med 70 prosent EU-motstandere noen rett eller grunn til å være bekymret?
Selv er jeg ikke bekymret fordi jeg mener at EU er en perfekt løsning for Europa, tvert i mot mener jeg EU har seg selv å takke nå som det første medlemslandet sier takk for seg. Men dette handler altså om hvilken fremtid vi styrer mot. Det er verdt å merke seg at de yngste velgerne i Storbritannia stemte soleklart for å bli EU.
Vi har allerede fått mange norske og internasjonale analyser av hva Brexit betyr for Norge og Europa. Vi har også fått se aktører over hele Europa juble for det som har skjedd, samtidig som de selv ønsker tilsvarende prosesser for sine land.
Dette bildet forteller oss at vi snarest må starte diskusjonen om hvilket Europa vi vil ha de neste 60 årene. Ingen bør kunne leve med at det er frykten og de stengte grensene som vinner slaget i vår tid.
Kan man for eksempel se for seg et EU light, altså noe mer enn EFTA, men likevel langt mindre enn dagens byråkratiske EU?
Den sveitsiske avisen NZZ spekulerer i at vi kan få et slags EFTA 2.0, altså en gjenopplivelse av det som i dag kun inkluderer fire land, men som tidligere også hadde med seg Storbritannia. Men skal det skje må nok også en rekke EU-land være med på løsningen. Spørsmålet er om det er nok og om hvem som bør ta initiativet til noe nytt.
Kanskje er det Norge, outsideren i Europa, som bør starte diskusjonen. Kanskje er det vi som bør ta et nytt initiativ. Kan man for eksempel se for seg et EU light, altså noe mer enn EFTA, men likevel langt mindre enn dagens byråkratiske EU?
De siste årene har Europa vært rammet av flere store kriser. EU har til en viss grad klart å løse dem, men mange opplever nok at det har gått for tregt.
Store kriser må løses i fellesskap. Samarbeid oppstår når du forstår at naboen har de samme utfordringene som deg og at man sammen lettere kan løse utfordringene. Når mange millioner legger på flukt er det meningsløst å diskutere grensekontroll på Østersundsbroen mellom to medlemsland. Tilsvarende gir det liten effekt å organisere kampen mot klimaendringer på egenhånd.
Tysklands forbundskansler Angela Merkel er en av mange som ble skuffet over britenes brexit. Hun ga dagen etter et viktig intervju om hva EU nå må ta innover seg: At europeere har ulike forventinger til EU, og at det er unionens oppgave å få folk til å forstå at det å være medlem av unionen forbedrer livene deres. For det andre at det er EU og ikke nasjonalstater alene som kan møte utfordringene i en globalisert verden. Og for det tredje at fredsideen som er EUs grunntanke, fortsatt er viktig i dagens Europa (VG 24.06.16).
I diskusjonen om et «EU light» må man både ta dette innover seg og man bør gå til EUs grunnleggere for å få inspirasjon. Den gang handlet det om frihandel, menneskerettigheter, trygghet og tillit. Kanskje er det så enkelt nå også?
Det er nesten komisk å lese hvordan nei-kampanjen brukte Norge som eksempel på hva de ønsket å oppnå. De vil ha full frihet til å vedta egne lover(som Norge ikke har), og de ønsker alle rettigheter til handel i Europa. Samtidig er det selvsagt en del konkrete forskjeller mellom å være EU medlem og EØS medlem. Det er fristende å tenke at EØS med demokratisk innflytelse vil være å foretrekke som en modell å diskutere de kommende årene.
Det vil kreve mye tid å diskutere fremtidens Europa. Norge har en unik og uavhengig rolle sett opp mot den siste ukens store kontrovers. Det bør vi utnytte.
Jeg tror også mange briter ville vært glad for det. Bare dager etter avgjørelsen i Storbritannia hadde to millioner briter skrevet under på at de ønsket en ny avstemning. Det er på tide å fikse det europeiske samarbeidet.
