Når mennesket skal leke Gud

De siste årene har en rekke fagmiljø over hele verden gått i gang med forskning på Crispr, en teknologi som gjør at man kan gjennomføre en slags «operasjon» i genmaterialet. Vi vet ennå ikke hvor langt Crispr kan ta oss, men mange mener vi etter hvert vil kunne bruke dette for å endre et hvilket som helst gen eller annet DNA.

Det betyr for eksempel at flere typer kreft vil kunne “klippes” bort. Det er også forskere som mener at man kan behandle HIV og at ulike arvelige sykdommer kan fjernes for framtidige generasjoner. Det høres jo helt fantastisk ut!

Fortsatt vet vi alt for lite, men svarene tikker inn. I Kina er det alt gjort forsøk på genmodifisering av menneskeembryoer. Det gikk ikke veldig bra.

Jeg er ingen fremtidspessimist som frykter ny teknologi og alle nye strømninger. Det som er avgjørende for våre generasjon må være at vi ikke overlater samfunnet til neste generasjon med sine teknologiske muligheter, uten en grunnleggende forståelse for hva et menneskeliv er.

Det at man prøver å kurere livstruende sykdommer er i seg selv et nobelt mål, og det er selvfølgelig det som gjør at forskere verden over ønsker å genmodifisere kjønnsceller og embryoer fra mennesker. Problemet er at vi fort krysser grenser som rammer hele forståelsen av hva som gjør et menneske ukrenkelig og uendelig mye verdt, uansett tilstand og mangler.

I møtet med enkeltskjebner er vi “alle” for aktiv dødshjelp. I møtet med et lite barn som trues av døden vil vi “alle” endre bioteknologiloven. Dersom jeg viste at noe kunne reddet mitt barn eller min venns barn, ville jeg trolig ønsket meg all verdens teknologier for å gjøre det.

Men hva skjer i de landene som åpner for aktiv dødshjelp? Gang på gang ser vi at grensene gradvis endres. Etterhvert blir også psykiske problemer en grunn til å kunne avslutte livet med statens hjelp. Senere ser vi at alderen senkes. Og i noen land kan deprimerte barn be om aktiv dødshjelp.

Samme “skråplans-effekt” vil vi kunne se med Crispr og andre teknologier hvor vi kan programmere oss selv og våre etterkommere. Er det ok å endre alt? Også når det vil endre barn, barnebarn og oldebarn?

Skal vi forstå den samfunnsmessige utviklingen knyttet til Crispr, aktiv dødshjelp og debatten om sortering, må vi prøve å se helheten og vår tids strømninger. For hva er det som beveger seg i samfunnet og hvordan kan det ha seg at forslag vi ellers forbinder med de skrekkeligste ideologier og regimer, plutselig diskuteres i medisinske tidsskrifter?

Postdoktor i filosofi ved Universtitetet i Oslo, Ole Martin Moen foreslo tidligere i år at kvinner burde insemineres med sæd fra menn med høy intelligens. I følge Moen har mennesker med høy IQ bedre jobber, er mindre overtroiske og de skal være mindre voldelige. Postdoktoren mener vi må våge å tenke slik dersom vi mener alvor med å gjøre verden til et bedre sted. Han foreslår til og med en belønning på 1000 dollar til kvinner som blir med på dette.

Moens tanker, deler av debatten om Crispr og mye av det som utgjør sorteringssamfunnet passer godt inn under fanen “transhumanisme”. En bevegelse hvor alt er lov og ønskelig dersom det tjener enkeltmennesket. Ingen begrensninger skal legges for å utvikle super-mennesker. Denne ideologien høres kanskje syk ut, men så er det nettopp det mye av dagens tenkning også er.

Vi jakter hele tiden det perfekte. Barn skal fødes når det passer oss perfekt. Vi skal alle sammen se perfekte ut. Vi skal til og med dø når det passer oss best. Klarer vi ikke lenger å akseptere at noen forhold har vi ikke kontroll på? Og er det ikke nettopp livets mange ulikheter og det store mangfoldet som er det perfekte? Den fullkommne ufullkommenheten?

Historien viser at teknologisk utvikling uten bevisste politikere, myndigheter og borgere, gir ekstreme utfall. Slik som med screening av gravide i forbindelse med downs syndrom, hvor det enkelte steder nesten ikke fødes mennesker med denne diagnosen.

For hva skjer den dagen du kan programmere vekk alt som ikke passer inn i “normalen”? Vil foreldre kunne nektes helseforsikring på sine barn fordi de ikke programmerte vekk mulige sykdommer? Hvilken konsekvens for fremtidige slektsledd har det når vi roter til arvematerialet? Kan vi komme dit at enkelte sykdommer forbys?

Det er viktig at vi snakker høyt og tydelig om disse sakene. Hvis vi ikke diskuterer fremtidens muligheter og etiske utfordringer, vil hverdagens utfordringer i fremtiden være upåvirket av mulige etiske problemstillinger da. I tillegg trenger vi et Bioteknologiråd som setter ned noen faglige grenser for oss. Og vi må ha politikere som evner å se hele bildet, ikke bare enkeltsakene.

Når mennesket skal leke Gud, går det fort galt. Da får vi en syk verden.