Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Har du hørt om Pranab Mukherjee?
De amerikanske presidentkandidatene preger forsidene på norske aviser om dagen. Det er muligens underholdende, men også altfor snevert. Ikke glem Mukherjee og Xi.
27. Juli 2016
På lederplass i Norges største avis, Aftenposten, ble amerikanske velgere nylig anbefalt å velge Hillary Clinton fremfor Donald Trump som ny president etter Barack Obama. Ikke bare er det komisk at Aftenposten mener det er viktig for amerikanerne hva en norsk avis mener om valget, men det er også forunderlig hvor opptatt vi nordmenn er av ett lands politiske valgkamp.
USA er selvsagt ikke noe hvilket som helst land. De er fortsatt verdens største økonomi, bruker mest penger på forsvaret og er dominerende innen film og musikk. Men det er i ferd med å endre seg. Lenge var landet suverent på toppen. Nå vil flere store land kunne gå forbi, særlig bør vi huske på India og Kina.
Economist Intelligence Unit (EIU) kom i fjor med beregninger for verdensøkonomien frem mot 2050. De spådde at Kina, USA og India vil være verdens tre største økonomier, mens Indonesia (4. plass) og Mexico (8. plass) vil erstatte Russland og Italia på topp 10-listen. De mente også at Kinas BNP vil passere USAs så tidlig som i 2026. Videre spådde de at India og Kina – hver for seg – vil være rikere enn Indonesia (4. plass), Japan (5. plass), Tyskland (6. plass), Brasil (7. plass) og Storbritannia (9. plass) samlet!
Det er neppe mange nordmenn som vet at Xi Jinping er Folkerepublikken Kinas øverste leder. Han er Folkerepublikkens president, Kommunistpartiets generalsekretær og leder for den sentrale militærkommisjon. Enda færre vet nok at Shri Pranab Mukherjee er president i India (selv måtte jeg google for å finne hans navn). Jeg kan heller ikke huske å ha sett noe norsk forlag oversette og gi ut en av bøkene til Mukherjee, slik Juritzen forlag har gjort med den siste boken til Donald Trump (som for øvrig ikke er noe annet enn kandidat til å bli president).
Selvsagt vil det ikke være mulig for norske medier å følge valgkampen i alle verdens store land.
Selvsagt vil det ikke være mulig for norske medier å følge valgkampen i alle verdens store land. Som lesere klarer vi heller ikke å følge med på alt. Det er som regel lettere å følge en story.
Et annet poeng er dette med språk. Det er enklere å skrive reportasjer fra land hvor engelsk er hovedspråket. Vi kan jo bare se på den enorme mengden artikler vi fikk om britenes Brexit og nå valgkampen i USA. Dette har vært relativt tilgjengelig stoff for oss nordboere. Jeg er fristet til å tro at dette også forklarer noe av den voldsomme dekningen.
Poenget med nyheter og kommentarartikler må jo være å få den nødvendige oversikten til å kunne forstå sin samtid og kunne ha en formening om fremtiden. Og hvis dette er et mål for norsk presse, så må vi få lese mer om Jinping enn om taleskriveren til konen til den ene presidentkandidaten i USA.
De fleste har hørt om Bollywood og mange har gjerne også sett en film fra Indias filmindustri. Men visste du at de produserer langt flere filmer enn amerikanerne? Og at de selger mange flere billetter? Inntil nylig var det også ukjent for meg at Nigerias «Nollywood» også er større enn Hollywood. De har altså gått opp til andre plass etter Bollywood. Den nigerianske filmindustrien sysselsetter en million mennesker og produserer 50 filmer hver uke.
Jeg forstår at det er noen historiske og kulturelle forklaringer her. Selv har jeg brukt mye av ferien i år på Lista i Farsund. Her brukes det mengder av amerikanske ord i språket og den største butikken selger amerika-effekter etter at «hele bygda» dro til USA for flere tiår siden. Norge har en lang historie som utvandrerland til USA. Og med den plassen USA har hatt i verden så er det ganske naturlig at vi er opptatt av hva som skjer i landet.
Det at en av presidentkandidatene er såpass utradisjonell som Donald Trump, forsterker også interessen. Men har du sett hva som skjer på Filippinene? Den nye presidenten, Rodrigo Duterte, som oppfordrer folk til å skyte narkolangere? Hvis du blir skremt av Trump, sjekk ut Duterte.
Selv kan jeg snart mer om det amerikanske valgsystemet enn om det norske. Spørsmålet er bare om ikke vi bør tvinge oss selv til å se litt videre.
Dessuten er det en del forhold som har endret seg dramatisk for Norge de siste tiårene. Vi har som land blitt langt mer flerkulturell og nordmenn flest reiser mye. Da militæret i Tyrkia prøvde seg på statskupp for snart to uker siden, var mange nordmenn på ferie i landet.
Både Norge og verden forandrer seg. Det må vi ta inn over oss. Det nytter ikke å fylle norske aviser med ett lands valgkamp når USA kun er ett av mange viktige land.
