Vi trenger alle en fadderuke

I den britiske forskningsrapporten Social isolation, loneliness, and all-cause mortality in older men and women fra 2013, gjorde man et dypdykk i hva isolasjon og ensomhet har og si for livskvalitet og dødlighet. Forskerne fulgte 6500 britiske menn og kvinner over åtte år. 14 prosent av deltakerne i studiet, døde i løpet av perioden. Det interessante var at blant de mest isolerte døde hele 20 prosent, mens tallet var 12 prosent for de med flere sosiale kontakter.

Mange liker å kritisere Fadderuken, vi finner et sikkert høsttegn der. Mye av kritkken er forståelig, men Fadderuken er viktig. Den handler om å bli kjent med den nye studentbyen, få nye venner og gjøre mye morsomt sammen med andre. Selv om det også er andre ting som preger uken, vil jeg likevel driste meg til å si at det er mange som kunne trengt en fadderuke. Ikke bare studentene.

Samtidig må vi avlive et par myter om ensomhet. Det nytter ikke å skrive om ensomhet ved å svartmale.

Flere politikere har hevdet at ensomhet er en voksende epidemi. Det stemmer ikke, selv om hele en av fem sier de er ensomme. Det er tross alt slik at stadig flere av oss sier at vi har nære venner, i hvert fall hvis vi skal tro tallene til SSB og Levekårsundersøkelsen. For 30 år siden svarte hele 24 prosent at de manglet en fortrolig venn. Nå svarer fem prosent det samme.

En annen myte er at storbyene er verre enn utkantkommunene. SBB og Nova står bak noe vi kaller for LOGG, som er en nasjonal  studie av livsløp, generasjon og kjønn. I følge LOGG er det personens kjønn, alder, subjektive helse, om man er samboer og er i jobb som har størst betydning for om man er ensom eller ikke, uavhengig av bostedet.

Med disse nyansene bør samfunnet lettere kunne styre sin innsats, samtidig som statistikker på ingen måter gir oss alle svarene. Du trenger ikke å være isolert for å kunne oppleve behov for mer fellesskap og flere venner.

I de fleste storbyer rundt omkring i verden finner du nå menigheter som bruker “velkommen hjem” som slogan på t-skjorter og materiell. Disse menighetene er i sterk vekst og de fleste er inspirert av Hillsong, en stor menighet i Australia. Ikke bare treffer de en tidsånd, det er selvsagt også i tråd med hele deres grunnide om hva en kirke skal være.

Poenget med å trekke frem denne bevegelsen, er at de har skjønt noe helt grunnleggende. Som mennesker trenger vi fellesskap. Vi trenger noe mer enn likes på Facebook og et nikk fra naboen.

For to år siden flyttet jeg og min familie og gikk fra å ha svært få(men flotte) naboer, til å bo midt i et travelt byggefelt med mange naboer tettere på. En av mine nye naboer kommer fra Pakistan. Han har lært meg hva naboskap kan være, og da snakker vi ikke et lite nikk i ny og ne.

En dag kommenterte jeg dette, jeg kunne ikke la vær å takke han for alt han gjør. Enten det er å stå med oss i sorger og gleder, koste opp grus etter at ekstremværet har herjet oppkjørselen vår eller at han stadig kommer med pakistanske matretter. Han svarte med å si at naboer var for han noe av det aller viktigste, det var familie. Deretter fulgte han opp med å spørre om helsen til mine foreldre.

Tenk om vi kunne sett på hverandre med hans øyne. Jeg har nemlig hørt han si det samme om sine arbeidskollegaer. Det kan kanskje høres stressende ut, og det er selvfølgelig ikke meningen. Men like mye som andre trenger et fellesskap, så trenger vi det. Du gir og du får på samme tid.

Menn dominerer selvmordsstastikkene. Det er det flere grunner til, en av grunnene skal være at menn sliter mer sosialt etter samlivsbrudd enn det kvinner gjør. Hvis man i tillegg også mister jobben så kan man ofte stå uten et sosialt nettverk.

Jeg kan lett kjenne meg igjen i faktorene her, mine venner har jeg som regel gjennom jobben og det nettverket kona har meg med i. Det kan være sårbart i en tid hvor det er mange som både opplever samlivsbrudd og endringer yrkesmessig.

Så om vi ikke kjenner på ensomheten, er det kanskje likevel viktig å bli minnet om betydningen av å stå i flere fellesskap.

På kort tid har det kommet mange flyktninger til Norge. Viktigere en størrelsen på sosiale ytelser, mengden norsk-prøver og andre krav som hyppig diskuteres, er hvilket fellesskap vi kan klare å gi dem. Idretten er et slikt fellesskap som kan ha svært mye å gi. Korps, menigheter, nabolag og foreldregrupper er andre viktige arenaer for dette.

For hvordan er det mulig å bli integrert, lære seg de kulturelle kodene og ta del i samfunnet, uten at noen inviterer dem inn?

Kanskje skulle vi hatt en fadderuke for alle nyankomne flyktninger. Og alle oss andre.