Landet bygges ikke med omkamper

Det er på tide å belite seg! I bergenspolitikken er det mange omkamper. Ingenting er ferdigdiskutert før alle byens 270.000 bergensere har hatt minst to leserinnlegg i byens to aviser. Alt diskuteres og alt er verdt et fakkeltog. Derfor har man også et eget uttrykk i Bergen for at man må forsone seg med at et vedtak omsider er fattet. Belite seg.

I Bergenspolitikken har man i stor grad fått til å gjøre nettopp dette. Byen med den mest høylytte debatten vet at man må belite seg. Derfor har man klart å bygge en bybane selv om debatten har rast sammenhengende i snart 30 år.

I den nasjonale politikken er det få som beliter seg. Ei heller internasjonalt. Se bare på Brexit-bevegelsen eller valgkampen til Donald Trump. Det er ikke nye visjoner som frontes, men omkamper og reversering av nyere vedtak. Selvsagt kan det i noen tilfeller være riktig, men det er en tragedie dersom det blir hovedmelodien.

KrF er et av partiene i Norge som har slitt mest med dette. Partiet ble i 1933 startet som et motkulturparti, noe som raskt førte til at man ofte fremstod som den som mente at alt var bedre i gamle dager, litt sånn som Senterpartiet opptrer nå. Dette virker riktignok å ha endret seg for KrF sin del, både retorisk og politisk, men her er jeg neppe helt objektiv, all den tid jeg selv er medlem av KrF.  

Ulempen med mindretallsregjeringer er ikke veldig mange, men det er særlig et område som lider når man ikke har et absolutt flertall i Stortinget, og det er et lands behov for reformer. Alle politikere vet at landet må moderniseres, men mange vet også at det å kjempe mot nødvendige endringer, kan gi helt nødvendige tilstrømninger av nye velgere.

Denne periodens viktigste reform er kommunereformen, hvor hele landet nå diskuterer nye grenser. Det er på høy tid, mye har endret seg siden sist man justerte grensene. De fleste partiene har også programfestet at man vil endre strukturen, men til tross for egne programformuleringer, vil Arbeiderpartiet tilby “skilsmisse” til kommuner som blir tvangssammenslått. Denne periodens viktigste reform risikerer altså å reverseres like etter valget.

Nyinnsatt president i USA, Donald Trump, gjør det samme. Han har allerede startet arbeidet med å reversere Obamacare, ordningen som gir mange fattige amerikanere, nødvendig helsehjelp. Landet skal ikke bygges, det skal brytes ned, alt for å score billige politiske poenger.

I Norge har vi hatt mange forsøk på omkamper bare det siste året. Helt inn i den siste måneden ville noen partier stoppe DAB, et vedtak som for lengst var fattet og som svært mange for lengst hadde forholdt seg til. Eller ta Lambda i Oslo som ble dyrere og dyrere, mens politikerne kranglet i årevis.

Noen synes å tro at det er godt for demokratiet med evigvarende diskusjoner, men jeg er redd det er stikk motsatt. En sak bør debatteres vilt og intenst frem mot vedtak, men etter vedtak skaper man bare forvirring, usikre rammevilkår og fordyrende prosesser dersom man aldri beliter seg.

Valgkampen i 2017 bør handle om hvordan fremtidens Norge skal se ut. Ikke om hvordan det har sett ut. Vi vet at verden endrer seg og at utfordringene blir annerledes. Vi kan ikke bruke penger som før og vi må leve på andre måter. Folkevandringene blir større, klimagassutslippene ødelegger stadig mer og den sosiale ulikheten øker.

I stedet for å varsle en skilsmisseordning for sammenslåtte kommuner, burde Arbeiderpartiet tegnet visjonene for fremtidens arbeidsliv og velferdssamfunn. Det er nå vi trenger politikere som snakker om hvordan arbeidslivet kan inkludere de rekordmange flyktningene som har kommet mens Frp har sittet i regjering. Det er nå vi må ha politikk for å unngå å skape fremtidige tapere.

Jeg håper på en valgkamp med fremtidsvisjoner og minst mulig bakoverskuende politikk. Det er på tide å belite seg.

Foto: Arbeiderpartiet