Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Sviket mot asylbarna
Enslige mindreårige asylsøkere får ikke hjelpen de trenger for å lykkes i Norge. Mislykket integrering starter på mottakene.
28. Mars 2017
Barn forsvinner, barnevernet hjelper kun de under 15 og tilbudet barna får på mottakene slaktes.
Lenge har det vært utsendelsen av asylbarna som har fått mest oppmerksomhet. Det er selvsagt hjerteskjærende å se at barn vokst opp i Norge, sendes ut til utrygghet i land de ikke kjenner. Men det er også viktig å diskutere hva som skjer med de som er i Norge, hva slags grunnlag får dem for å bli integrert i det norske samfunnet? Og hva slags trygghet opplever de i Norge?
En sjokkerende statistikk viser at mellom 2013 og 2016, forsvant 781 barn sporløst fra norske asylmottak, av de er 178 enslige mindreårige asylsøkere(alle tall UDI). Barn som kommer fra ekstreme og utrygge forhold, ender opp i mottak i “trygge” Norge uten å bli trygg.
Tenk hvis dette var etnisk norske barn. Hadde vi akseptert at hundrevis av barn bare forsvant? Når asylbarn forsvinner fra norske mottak, får det ingen konsekvenser. Det blir ikke store leteaksjoner eller satt i gang noen etterforskning. Som asylbarn har du ikke grunnleggende rettigheter.
Forskerne Veronika Paulsen, Hilde Michelsen og Marie Brochmann ved NTNU gjorde i perioden september 2014 til mars 2015 et forskningsprosjekt hvor de intervjuet ansatte i barnevernstjenesten, politiet, tolketjenesten og på asylmottak. Forskningsprosjektet som var på oppdrag for Redd Barna, fikk frem at det ble gjort en del som var bra, men at mye var langt ifra godt nok. Som barn på mottak får man ikke den beskyttelsen eller hjelpen man har krav på. Ekstra vanskelig er det å være enslig mindreårig asylsøker.
Rapporten slår fast at “dårlige levekår er hverdag for de fleste asylsøkende barna i Norge, og at disse lever innenfor et mottaksapparat utenfor barnevernets kontroll”.
Dette er en ganske drepende konklusjon og den samsvarer neppe med det de fleste av oss tenker om asylbehandlingen. Barn som har forlatt utrygghet og dårlige levekår i sitt hjemland, kan oppleve ny utrygghet på mottak i rike Norge. Det er vanskelig å beskrive Norges behandling av asylbarn som noe annet enn grov omsorgssvikt.
En annen alvorlig bekymring er omfanget av overgrep. Norge fører ingen statistikk over overgrep mot asylbarn. En av dem som har kritisert dette, er Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland. Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI) har dem ikke har tillatelse til å samle data om seksuell kriminalitet mot barn og de har overfor Europarådet meldt at de kun har gjort enkelte manuelle anonyme registreringer av slike saker, men at disse tallene regnes som usikre og er kun til intern bruk.
Særlig utsatt er de mellom 15 og 18 år som UDI har ansvar for. Denne gruppen bor på mottakene og får ikke oppfølging av barnevernet. Er man yngre, så vil man som enslig mindreårig, bosettes på et omsorgssenter. For gruppen under 15 år er det således barn med foreldre, man bør være mest obs på, da disse bor på dårlig bemannede mottak og som NTNU rapporten sier: det er dårlige levekår for de fleste asylsøkende barna i Norge.
Det er verdt å merke seg at både FNs barnekomite og Barneombudet mener barnevernet burde ha ansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere. I en uttalelse på sine nettsider skriver Barneombudet at “det er diskriminering, altså ulovlig forskjellsbehandling, at enslige mindreårige asylsøkere som har fylt 15 år ikke får like god oppfølging som de under 15 år.”
Til slutt må jeg innom en utsendelsessak. Den er litt spesiell og forsterker opplevelsen av at asylbarna har liten eller ingen beskyttelse i Norge.
Tidligere denne måneden ble en påstått 19 år gammel gutt utsendt. Det spesielle i denne saken, utover at gutten selv hevdet at han var 16 år, var at Sørlandet sykehus vurderte gutten til å være moderat utviklingshemmet, med en mental alder på 8-9 år. Testene viste en IQ på mellom 44 og 50 poeng, og når du da vet at mennesker med IQ under 55 ikke kan idømmes straff i Norge pga sin mentale kapasitet, er det grunn til å spørre hvorfor man mener det er forsvarlig å sende gutten til utrygge Afghanistan.
For å måle tempen på asylpolitikken bør man spørre seg om man ville godtatt samme behandling av egne barn. Og hvordan vil dette se ut om 20 år? I dag skammer vi oss hvordan barn på 50-, 60- og 70-tallet ble plassert på barnehjem hvor de opplevde overgrep. Vi skammer oss over behandlingen av romanifolket. Vi skammer oss over fornorskingspolitikken overfor samene. I 2047 kommer vi til å skamme oss over sviket mot asylbarna.
