Et forsvar av Venstre

Venstre hadde landsmøte i helgen. Denne gang var hele Venstre-familien samlet i Ålesund, hvor de vedtok Norges lengste partiprogram(bare innholdsfortegnelsen var på fire sider!) og de ble oppildnet til valgkamp av partilederen, ihvertfall hvis vi skal tro Twitter-feeden med hashtag #venstrelm.

Jeg hadde strengt tatt aldri gjettet at jeg noen gang skulle komme til å skrive et forsvar av Venstre. Som tidligere folkevalgt har jeg samarbeidet med Venstre mange ganger. Det har både vært konstruktivt og krevende. Når jeg nå vil forsvare Venstre så er det fordi partiet har en viktig rolle i fremtidens Norge. Men det er nok av problemer som gjør dette vanskelig.

Et hovedproblem er at Venstre med sin relativt beskjedne størrelse, rommer et spenn av meninger større enn de største partiene til sammen. Det er dessverre ikke bare en vits at der hvor to venstrefolk er samlet, finnes det minst tre meninger.

I tillegg har Venstre (som KrF) en litt spesiell plassering i det politiske landskapet, de er ofte det partiet som vipper flertallet, både nasjonalt og lokalt. Det gir dem naturligvis mye makt, noe enkelte misliker sterkt. Og det blir selvsagt heller ikke bedre når partilederen smeller til i VG sist uke og truer med å kaste langt større partier ut av regjeringen. Mange irriterer seg over slikt.

I opptakten til landsmøtet skrev Aftenposten-kommentator, Frank Rossavik, en god, men ganske trist kommentar om Venstres fremtid. Det var vel en slags nekrolog. Statistisk sett er det ikke så skummelt å tippe at det skal gå dårlig for det sosialliberale partiet, siden 1993 har de aldri kommet seg over sperregrensen to valg på rad. Statistisk sett skal de derfor under sperregrensen ved årets valg.

For noen år siden var det flere som mente av SV kom til å forsvinne. Etter åtte år i rødgrønn regjering var det mange målinger på to- og tretallet, samtidig som kommentatorene elsket å si at dette gikk fryktelig galt. Audun Lysbakken nektet å godta de dystre spådommene, og til tross for at de fikk voldsom konkurranse fra MDG på klimapolitikken, valgte SV å fortsatt tenke bredt om politikken. I motsetning til Venstre, har SV sørget for å være tilstede i langt flere debatter. SV snakker mot barnefattigdom og konkurranseutsetting. Og her ligger kanskje Venstres hovedproblem. De kommer ikke over sperregrensen av å kun snakke om klima.

Skal man lære av SV, så bør det for Venstres del handle om å finne andre saker enn klima hvor de lett kan ta et eierskap. Tidligere var de kjent som partiet for småbedriftene, hva med å nå bli partiet for gründerne? 500.000 nordmenn drømmer om å starte egen bedrift, men ingen partier synes å ta det særlig alvorlig. Rommet er åpent for det partiet som er først ute.

Venstre ser på seg selv som et sosialliberalt parti. Dette er en ideologi hvor man plasserer seg i sentrum, uten en religiøs tilnærming til markedet. Ideologisk skiller de seg fra både venstre- og høyresiden. I økonomiske spørsmål er de gjerne pragmatiske, mens de kan være svært prinsipielle forsvarere av personvern, ytringsfrihet og lokaldemokratiet.

I mange viktige debatter hvor man lett trekker til populistiske konklusjoner, kan Venstre stå igjen som prinsippenes forsvarer. Mange velgere setter nok pris på dette, men det er ofte mye annen støy som demper velgernes entusiasme. Dessuten er det ikke alltid man husker sin prinsippfaste tilnærming, som da Venstre var med på å stemme for en ordning hvor man skal kunne frata trossamfunn støtte dersom de forkynner standpunkt som ikke er i samsvar med såkalt “norske verdier”. Ganske håpløst, for hva er vel “norske verdier” og hvor ble det av ytringsfriheten? Men jeg er sikker på at det var intens debatt internt i partigruppen.

Venstre kan komme til å gjøre et katastrofe-valg i høst. Det vil være dumt av mange grunner. Selv om mange hevder det motsatte, er min klare mening at Venstre, nesten alene, har dratt politikken mot en grønnere retning de siste årene. Denne drivkraften for det grønne skiftet trengs til høyre for Arbeiderpartiet. Dessuten ser vi gang på gang hvordan de løfter lærerutdanningen, studentenes levekår og ikke minst jernbanen.

For de som ønsker borgerlig regjering er det dessuten også slik at Venstre under sperregrensen flytter så mange mandater, at man umulig kan få flertall på borgerlig side. Tidligere har mange Høyre-velgere stemt Venstre for å sikre ikke-sosialistisk side, det bør de gjøre igjen.

En annen positiv side ved Venstre er mannskapet. Ja, det kan være mange sprikende standpunkt, men det skyldes ofte at partiet har mye kompetanse. Flinke fagfolk, skolerte politikere og modige ledere.
Jeg kunne neppe stemt Venstre selv, men jeg håper for all del mange andre gjør det.

Bilde: Venstre.no