En varslet katastrofe

I de siste ukene før valget vil vi bli servert det ene løftet etter det andre. Det handler om skatt, kreftbehandling og om antall ansatte i barnehagen. Det blir diskusjon om veiprosjekter, bompenger og taxfree. I partilederdebattene blir det kanskje tatt en tur innom barnefattigdom, men den engasjerte debatten vil berøre saker og temaer som angår velgerne mer direkte. Min og din lommebok. Min og din helse. Våre barns skole. 

Folk flest har det bra. Likevel ønsker vi mer. Mer penger og mer fritid. Bedre helsetilbud og kortere ventetid. Tryggere liv med flere valgmuligheter.

Se også: Dette er jobbene som forsvinner 

Fremtidens tapere vil ikke avgjøre årets valg. Mange av dem har ikke stemmerett ved årets valg og mange stemmer ikke selv om de kan. Stortingsvalget avgjøres av oss som har det bra. Vi som har norsk statsborgerskap og er en aktiv del av det norske samfunnet. Partiene vet dette, og bruker derfor mesteparten av tiden sin på oss. Høyre har lansert ti løfter for helsesektoren, hvor nesten alle retter seg mot såkalt ressurssterke som blir syke. Arbeiderpartiet har kommet med et skatteløfte for å berolige alle som tjener opp til 600.000 kroner i året.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

I arbeidet med boken «Fremtidens tapere» har jeg intervjuet landets partiledere, barneombudet, en rekke eksperter og ikke minst enkeltmennesker som på grunn av overgrep og grusomme opplevelser har havnet i kategorien «taper». Det er lett å enes om hvem som har dårligst forutsetninger for å få et godt liv.

Det er selvsagt ikke pent å kalle noen for tapere, men kanskje vi våkner litt når realiteten utbroderes. Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre svarer i boken at «det heter at en god barndom varer hele livet; det kan dessverre også en dårlig barndom gjøre». 

I Sverige har samfunnsøkonomen Ingvar Nilsson og organisasjonen Friends regnet ut av mobbing ved svenske skoler koster det offentlige 17,5 milliarder kroner de påfølgende 30 årene. Det er betyr 17.5 mrd. hvert år i 30 år. Tallet er først og fremst interessant fordi det sier noe om hvilke konsekvenser mobbing har for det enkelte menneske. De blir sykere, mister konsentrasjonsevne og de havner ofte utenfor arbeidslivet som voksne. I Norge har vi ikke tilsvarende tall.

Derimot viser en studie fra 2015 fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) en klar sammenheng mellom mobbing og posttraumatiske stressforstyrrelser (PTSD). Så mye som 57 prosent av alle som har blitt mobbet skal, ifølge STAMI, ha hatt symptomer som kan sammenlignes med krigstraumer.

Det er ikke bare mobbing som kan ødelegge et barns oppvekst. Aller viktigst er det hvordan barnet har det hjemme. De fleste har vokst opp i gode hjem, men for noen er hjemmet en farlig plass å være. Mens barneombudet peker på at 1 av 5 barn opplever vold, har professor emeritus Jens Grøgaard har tidligere anslått at cirka 100 000 norske barn er utsatt for omsorgssvikt, med andre ord 9 prosent av barnebefolkningen. Alvorlighetsgraden vil naturligvis variere, og en god andel oppdages for å få hjelp.

Hvis barnet er så heldig å bli oppdaget, blir det kanskje reddet av barnevernet. Det kan være en forbannelse som ser ut som en redning. Mange opplever konstant flytting, skiftende saksbehandlere, mangelfullt ettervern og dermed svært dårlig fremtidsutsikter. Kun tre av ti barnevernsbarn klarer seg bra som voksne. Det viser tall fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Det altså er større sjanser for at barnet forblir en taper, enn at det klarer å heve seg opp i normaliteten.

Selv har jeg alltid vært en forsvarer av barnevernet. Vi må selvsagt ha et barnevern som griper inn når foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne, men vi kan ikke leve med at så mange barn ikke får bedre hjelp. Det går bare ikke.

Noen grupper skiller seg ut hvor de scorer dårlig på flere parametere. Særlig utsatt er unge gutter, uten foreldre og uten forutsetninger for en god skolegang. Med mange enslige mindreårige asylsøkere i Norge, er det en ekstra grunn til å rope ut et varsko. Med et arbeidsmarked som blir stadig mer krevende for de uten utdanning og med svært mangelfull oppfølging i viktige ungdomsår, er det nesten umulig å lykkes.

Historien om fremtidens tapere er en varslet katastrofe. Vi vet hvem de er. Vi vet hvem som vil slite i 2040 fordi vi ikke gjorde nok.