Rett til deltid

Kampen mot ufrivillig deltid har vært en fanesak for mange partier i mange år. Også denne valgkampen har det blitt nevnt at antallet deltidsstillinger må reduseres. De fleste er nok enig i at ufrivillig deltid er uønsket og at mange arbeidsgivere (særlig kommunale) bør gjøre mer for å gi arbeidstakerne mulighet til å arbeide i hele stillinger. Men gjør vi det vanskelig for dem som ønsker å arbeide redusert?

Ingrid Schulerud tok i 2013 et oppgjør med det sterke trykket på heltid. Som konen til statsministeren den gangen, vakte det stor oppsikt. Hun sa til KK at - Jeg er litt skeptisk til en ideologi som sier at målet for alle småbarnsforeldre er å jobbe heltid hele tiden. Tiden med små barn går fort, og for noen er det fint hvis mor eller far kan redusere arbeidstiden en periode.

Daværende statsminister, Jens Stoltenberg støttet Schulerud og sa til VG at - Jeg er helt enig med Ingrid! Folk må velge selv, og at de som vil jobbe deltid skal gjøre det. Det er helt i tråd med det Ap og LO står for. Det gamle slagordet «deltid en mulighet, heltid en rettighet» understøtter at folk har ulike behov og ulike ønsker.

Men det er lite som tyder på at dette er holdninger som får særlig plass i dagens politiske ordskifte. Heltidsstillinger skal være hovedregelen, og mange tar til orde for å lovfeste retten til heltid. Ikke bare rammer det arbeidsgiverne som kan ha behov for fleksibilitet, men det rammer også de arbeidstakerne som trenger fleksibilitet i sin hverdag.

Mange arbeider i dag deltid. I 2015 var om lag en fjerdedel av de sysselsatte i Norge deltidsansatte. I kommunesektoren viser tall fra Kommunenes Sentralforbund (KS) at nesten  halvparten av de ansatte jobber deltid. I følge FAFO er hovedårsaken arbeidstakerne selv oppgir at de ønsker seg mer fritid. Det er altså selvvalgt og ønsket. Men det er også en del som påpeker at de ikke har fått tilbud om større stilling. Disse vil naturligvis ha glede av både rettighetsfesting og generelt politisk fokus på uønsket deltid, men dette er ikke den største gruppen.

Trolig er det også en del som av mangel på deltid og små nok stillinger, holdes utenfor arbeidslivet. Mange kan ikke jobbe 100 prosent, men de bør heller ikke være hjemme 100 prosent. I tillegg har vi alle de som arbeider ufrivillig heltid, hvor arbeidstaker ikke går med på å redusere stillingen.

Det finnes riktignok en ordning hvor enkelte har rett til redusert arbeidstid, men dette gjelder bare noen få. Ordningen er for dem som har fylt 62 år eller hvis de har en begrunnelse av helsemessig, sosial eller velferdsmessig art. Men dette er altså for unntakene, ikke for dem som ønsker dette av egne selvstendige årsaker.

Det er for eksempel slik at Arbeidstilsynet med sosiale grunner har definert det til å omfatte “forhold knyttet til arbeidstakerens familie eller nærmeste omgivelser som utløser omsorgsoppgaver eller belastninger utenom det vanlige. Det kan være pleietrengende foreldre, syk ektefelle, barn med funksjonshemming eller lignende.” Det er selvsagt bra, men det er lett å se at dette er begrensende.

Mange gjør dette til en debatt om kjønnsbalansen i arbeidslivet og ikke minst mer generelt til en likestillingsdebatt. Tatt i betraktning at tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at  40 prosent av kvinnene og kun 14 prosent av mennene er deltidsansatt, så er det åpenbart viktig å se på noen av grunnene. Fagforbundet og andre i fagbevegelsen har blant annet påpekt at ulik type arbeidsbelastning også kan påvirke disse tallene. Siden kvinner er overrepresentert i omsorgsyrket med tunge løft og andre tyngre arbeidsoppgaver, er deltid for noen mer en konsekvens enn et aktivt valg.

Debatten om uønsket deltid er derfor viktig. Det er fortsatt mye å ta tak i, og det er problematisk at arbeidsoppgavene presser enkelte til å arbeide med mindre med de konsekvenser det har. Men det er også viktig å diskutere uønsket heltid.

Ikke bare handler dette om organiseringen av arbeidslivet, men også om hvordan vi som samfunn ser på det å arbeide redusert. Ler vi av dem som velger annerledes, eller gir vi dem anerkjennelse for å klare å tenke andre tanker enn forskere, tenkere og politikere i hovedstaden? At noen velger i noen år å heller arbeide litt mer hjemme, bør ikke sees på som et dumt karrierevalg, men heller som et godt og respektabelt valg. Like godt og respektabelt som å ikke gjøre det. Det er ingen krise at folk selv bestemmer hva de vil bruke tiden sin til.