Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Norske integreringsproblemer
Det er fullt mulig å få «svenske tilstander» uten å ta inn mange flyktninger. Problemet er manglende politisk vilje til å prioritere integrering og bekjempe sosial nød.
31. August 2017
Med høy konsentrasjon av innvandrere på begrensede områder, økende mengde kriminalitet og et politi som offentlig sier at de har tapt områdene, har vi i norsk debatt fått begrepet “svenske tilstander” om bydeler som Rinkeby i Stockholm. Statsråder og andre bruker årets valgkamp på å advare mot at vi kan få “svenske tilstander” i Norge.
Tidvis blir det også påstått at vi allerede har noe som minner om svenske tilstander i deler av Oslo. Det avviser både politi og forskere, men det er utvilsomt visse utfordringer i Norge. Sånn sett er det bra at det er en debatt om integrering, sosial nød og ungdommer som sliter i årets valgkamp, det er bare litt vanskelig å tro på at aktørene ønsker å endre noe annet enn antall flyktninger vi tar inn.
Det er selvsagt ikke uvesentlig hvor mange flyktninger vi tar inn. Det handler ikke først og fremst om penger, men mer om kapasitet til å lykkes. Akkurat nå er det liten politisk kapasitet for å lykkes. Det er særlig fire felt som utmerker seg:
Det er allmenn kjent at språk er en grunnleggende faktor for å lykkes med integrering. Likevel foreslo integreringsministeren å kutte i norskopplæring. I stedet for å kutte, burde vi øke mengden norskopplæring, og ikke minst også antallet som får dette. Integrering handler ikke bare om flyktninger, men også om arbeidsinnvandring.
Selv om FNs barnekomite, Barneombudet og en rekke rapporter har anbefalt å flytte ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år fra UDI til barnevernet, velger regjeringen å forskjellsbehandle denne gruppen. De får ikke den hjelpen eller kompetansen barn skulle hatt for å lykkes i Norge.
Til tross for uttalte ønsker om å spre sosialboliger, vokser mange barn med vanskelig utgangspunkt opp i nabolag som kan forverre situasjonen. Om du er flyktning med dårlig økonomi, eller etnisk norsk med dårlig økonomi, så vil det være krevende som barn å vokse opp i områder med store sosiale utfordringer. Kommunale utleieboliger burde vært spredt, og gjerne ved å pålegge private utbyggere en andel sosialboliger i alle nye prosjekt.
15–20 prosent av norske skoleelever går ut av grunnskolen med ekstremt svake lese- og regneferdigheter. Vi har en skole som reproduserer forskjeller og som på ingen måte er den likhetsskolen Norge lenge snakket om. Vi har en forskjellsskole som naturligvis også skaper sosiale utfordringer. Uten å ta tak i skolen, og da særlig gutter med konsentrasjonsvansker, skaper vi tapere.
I boken Fremtidens tapere har jeg sammen med ulike fagfolk, politikere og personer med egenerfaring, prøvd å skissere hvem som vil streve mest i fremtidens Norge. Det er ikke innvandringen som peker seg ut som noe problem. Norge er et rikt land som har muligheter til å håndtere de gruppene som bor i Norge, eller eventuelt kommer til Norge de neste årene.
Vårt problem er mangel på endringer som hjelper de få menneskene, politikere og andre er redd skal gi oss “svenske tilstander”. Det er sosial nød, utenforskap og ignoranse som er våre største problemer.
Uten å ta integrering alvorlig er det ikke vanskelig å mislykkes som integreringsminister. Du trenger ikke å reise til Sverige for å forstå det.
