Vi trenger velferdsbyggerne

Ytterste venstre og arbeidsgiverorganisasjonene har siden valgkampen diskutert ordet “velferdsprofitører”. Da Dagbladet skulle skrive om skattelistene sist helg, falt de også for fristelsen å bruke ordet for å presentere saken om noen av de som investerte i asylmottak i forbindelse med den store økningen i flyktninger i 2015.

For mottaksapparatet i Norge kom Syria-krisen overraskende, det til tross for at advarslene hadde vært mange. Så når flyktningene banket på døren, var det takket være private aktører at vi klarte å huse så mange. Uten de private velferdsbyggerne ville mange stått uten tak over hodet.

De har investert og tatt risiko. De har gjort det staten selv ikke klarte å gjøre. De reddet staten og de hjalp de som desperat trengte vår hjelp. At investeringene her som i alle andre bransjer, var forventet å gi avkastning, er en selvfølge. Selv staten krever det i sine investeringer. Se bare på utbyttet Norge tar fra de store eierpostene i ulike norske selskaper.

I månedene etter at de store gruppene flyktninger hadde kommet til Norge, fikk vi mange mediesaker på tomme mottak og dyre avtaler hvor enkelte tjente godt. Noe var kanskje litt overilt, men jeg var først og fremst stolt over at Norge snudde seg raskt, gjorde det som var nødvendig for å øke mottakskapasiteten. Det motsatte hadde vært katastrofe.

Venstre prøvde i valgkampen å forsvare velferdsbyggerne med at det var mange kvinnelige gründere. De sa at SV og andres angrep på private barnehager, også var et angrep på kvinnelige gründere. Jeg forstår hva Venstre mener, men argumentasjonen er dårlig. Om det er en kvinne eller mann, ung eller gammel, så har det ingen vesentlig betydning: Det er uansett et gode for Norge at vi har et mangfold av aktører som sørger for at de forpliktelser velferdsstaten har, blir oppfylt. Uten de private hadde det ikke blitt full barnehagedekning.

Om det er barnehage, asylmottak eller sykehjem, for oss som innbyggere bør det være tilbudet og kvaliteten som er viktigst, ikke hvem som driver det. Dessuten bør vi slutte å mistenkeliggjøre dem som tjener penger på å investere i velferden vår. Er det noe verre enn det enn å investere i olje og energi? Jeg ville nesten sagt det var bedre, at vi burde hylle dem som gikk mot velferden og prøvde å gjøre den bedre.

For enkelte kan likevel tippe litt over. I noen debatter høres det ut som om det er et mål i seg selv at private skal tilby ulike tjenester. Det er det selvfølgelig ikke. Målet må være nok tjenester av høy kvalitet. Vi trenger både nok barnehageplasser og gode barnehageplasser. Dessuten har fagbevegelsen rett i at enkelte private aktører gir de ansatte for dårlig stillingsvern, pensjonsvilkår og andre viktige rettigheter.

Spesielt i store skifter, som da vi skulle ha full barnehagedekning på kort tid og da det plutselig ble en veldig økning i flyktninger, er det avgjørende å ha et privat næringsliv som henger med. Vi trenger velferdsbyggere som er interessert i å bidra. Men da må de behandles skikkelig. Vi kan ikke først be dem redde oss, for å deretter be dem ryke og reise.

Noen ganger får vi høre om private aktører som tar en uforholdsmessig stor gevinst uten å levere gode nok tjenester. Det kan selvsagt skyldes grådighet og juks, men det kan også skyldes dårlige anbud og svak offentlig styring. Søppelkrisen i Oslo er et klassisk eksempel på hvor galt det kan gå når kommunen ikke har tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å konkurranseutsette. For store områder ble lagt ut og det ble trolig lagt for mye vekt på å ta ned prisen. Det som trolig var mer seriøse private aktører, tapte anbudet fordi Oslo ikke evnet å vurdere kvaliteten i anbudene til de forskjellige selskapene.

Enkelte vil nok avfeie denne kritikken med å si at det finnes en egnet middelvei, hvor det kun åpnes opp for ideelle virksomheter. Som styreleder i Stiftelsen Betanien kunne jeg selvsagt ønske meg en slik modell, vi vet at vi leverer noe av det beste byen kan tilby innen eldreomsorg, men jeg tror faktisk at vi tjener på at det er flere enn de ideelle virksomhetene som får bidra når innbyggerne skal sikres best mulig tjenester. Ingen av oss har alle svarene og når store oppgaver skal løses, trenger vi å være flest mulig på dekk.

Velferdsbyggerne burde vært applaudert, ikke mistenkeliggjort eller uthengt. Det er ikke synd på de som har bygget seg store formuer fordi de blant annet har investert i velferdssektoren, men det går an å opptre anstendig.