Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Kun følelser som gir beklagelser?
Har vi blitt et land hvor beklagelsene sitter løst hvis noen føler seg såret, mens det å be om tilgivelse for løftebrudd, dårlig forvaltning og løgn, er helt utenkelig?
22. November 2017
Onsdag i forrige uke var det spørretime. Statsminister Erna Solberg måtte svare på utfordringer med ungdomskriminalitet i Oslo. Hennes svar lød blant annet: «Samtidig vil jeg aldri si at fordi man er fattig, eller har utfordringer, er kriminalitet akseptabelt – eller sosionomisere det vekk, som jeg pleier å si. Det er ikke sånn, vi må gripe til årsakene. Man må styrke familien og jobbe rundt det, og da er for eksempel helsestasjoner utrolig viktig».
Det tok ikke lang tid før Erna Solberg fikk mange rasende reaksjoner. Hun burde ikke sagt “sosionomisere”, en hel yrkesgruppe var i følge fagbevegelsen såret. Solberg måtte som forventet ut og beklage uttalelsen. Noe annet ville vært PR-messig en tabbe. Har man såret noen gjelder det å beklage fortest mulig.
En annen som måtte beklage i helgen var advokat Dag Steinfeld. Etter han hadde vært sleivete i møte med Oslo-pressen fant han også ut at det var riktig å beklage. Det er selvfølgelig ikke noe galt i det, men det er mye av dette nå, kanskje for mye.
Vi er blitt sensitiv for hva andre føler. Kanskje handler noe av dette om Identitetspolitikk. Vi har særlig sett det i utlandet, hvor man får en politisk mobilisering til fordel for grupper som deler felles identitet, og som i følge Wikipedia “tar utgangspunkt i opplevelsen av at gruppen har blitt utsatt for urettferdighet eller marginalisering”. Eksempler på dette er innsatsen som legges ned i å fjerne kjønnsdelte toaletter, diskusjonene rundt Siv Jensens indianerdrakt og da Ulrikke Falch kom med en homospøk i forbindelse med spørsmål om tiden etter Skam.
Identitetspolitikk har ideelt og har et godt ønske i bunn, men blir ofte veldig galt. Aktivistene prøver ofte å nekte andre sin ytringsfrihet, talere blir stengt ute fra en rekke sammenhenger og de som ytrer seg galt, skal tvinges til å beklage.
Tilgivelse og det å be om unnskyldning er en svært god verdi for et samfunn. Som troende vil jeg si at tilgivelse er det fineste og sterkeste i min tro. At vi ordner opp når vi gjør noe galt, er både riktig og ofte helt nødvendig. Å få tilgivelse er den beste gaven du kan få. Men det virker som om beklagelsene vi gir stort sett handler om andres følelser, og ikke om vi faktisk har gjort noe galt.
Hvor ofte har du sett en politiker be om tilgivelse for at hun eller han har fortalt en løgn? Har du hørt en næringslivsleder si unnskyld for sin grådighet? Vil vi noen gang få en offentlig leder som ordner opp etter at dårlig forvaltning er avslørt?
Det er fint at Erna Solberg beklager ugrei omtale av sosionomer, men som statsleder er det andre forhold som burde vært mer aktuell. Ta for eksempel utsendelsen av 36 år gamle Leila Bayat. Etter å ha drukket alkohol i Iran for nesten 10 år siden, ble hun dømt for å ha brutt sharialoven i landet. I 2009 valgte hun å flykte til Norge og søkte asyl her. Men fordi hun ikke ble trodd av verken Utlendingsnemda (UNE) eller den norske ambassaden i Iran, fikk hun avslag på søknaden i flere runder. I mars i år ble Bayat sendt alene tilbake til hjemlandet, mens hennes sønn ble igjen i Norge. Nå er hun igjen i Norge, med en kropp merket av torturen 80 piskeslag er. Hvorfor er det ingen i UNE eller blant våre politiske ledere som har beklaget overfor Bayat?
Tenk så fint hvis vi kunne fått litt flere beklagelser for det som faktisk er galt, i stedet for å alltid beklage sårede følelser. Det er ikke nødvendigvis en motsetning, men dette handler nok også om hva vi synes er lettest å gjøre. Å be om tilgivelse for at du har gjort noe galt, er mye mer ydmykende enn å beklage at noen andre ble såret.
I læreplanen for skolen kan vi lese: “Felles verdier for skolen bygger i formålsparagrafen på kristen og humanistisk arv og tradisjon, de forankres i menneskerettighetene og kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn. De felles verdiene er respekt for menneskeverdet og naturen, ytringsfrihet, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet.” Tilgivelse er altså nevnt som en verdi for skolen. Men er den synlig i skolen for elevene?
Og hvordan ser det ut når det offentlige svikter? Hvor ofte blir det skrevet “unnskyld” etter at det har blitt klart at de har gjort en feil?
På seg selv kjenner man andre best. Jeg er ingen mester i å be om tilgivelse. Men jeg har innsett at det er viktig. Også som far er det helt nødvendig. Mine barn må høre far be om tilgivelse når jeg svikter.
