Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Det er ikke nok å huske historien
Det største ubehaget med vår egen mørke historie, er å stille spørsmålene: Kunne det skjedd igjen? Og hvem blir rammet av vår tids likegyldighet?
29. November 2017
Sist søndag var det 75 år siden 529 jøder forlot Oslo på fangeskipet D/S Donau. Dagen er en markering for en grusom del av vår historie, hvor vi også må ta innover oss at norske politimenn var aktivt med og foretok arrestasjonene. Det skjedde også i Bergen. Ved masseaksjoner i november 1942 og februar 1943 ble 17 jøder tatt til fange i Bergen, alle døde.
I helgen har jeg sett mange skrive i aviser og på Facebook at vi ikke må glemme historien. Det er jeg veldig enig i. La oss fortelle historien igjen og igjen til den oppvoksende generasjon.
Spesielt bør vi fortelle den dystreste delen, hvor vi ikke skyver alt over på et annet land, men også forteller om hva som skjedde her. Om Nasjonal Samling som var en norsk bevegelse, om det norske politiet som bidro, om avisene som spredte hatet.
Men like viktig er det å reflektere over vår tid - dagens samfunn. Hva slags politiske strømninger ser vi? Hva er det vi ser skje, som vi ikke gjør noe med? Hvilke blindsoner har vi? Er det noen grupper i samfunnet det har blitt greit å hakke på og skjelle ut? Er det noen av våre handlinger som indirekte bidrar til grusomheter?
Nynazistene marsjerer nå i våre gater. Det foregår etnisk rensing i flere land. De rikeste landene i verden stenger grensene for de som er flukt. Av hensyn til handelspolitikken ser vi mellom fingrene i møte med svært grove brudd på menneskerettighetene i land som for eksempel Saudi-Arabia. Vi selger våpen til land som utsletter tusenvis av uskyldige mennesker. For å sikre et meningsmangfold finansierer regjeringen en såkalt tankesmie som kun har som oppgave å ta og gjøre livet ubehagelig for en spesifikk religiøs minoritet.
Ser vi 75 år tilbake i tid finner vi mange fortellinger om helter som reddet sine jødiske naboer eller som våget å stå imot verbalt og fysisk. Det er også fantastisk å lese om statsledere i ulike land som brukte ambassadene for å redde uskyldige mennesker truet av ekstrem ondskap.
Norge gjør også mye bra i dag. Se bare på statsbudsjettet, imponerende mange viktige poster og prioriteringer. Norsk utenrikspolitikk inneholder mye bra. Men det er også mye vi fremstår likegyldige og uberørte av. Vi har nok med oss selv. Det verste med historien er ikke ondskapen, men likegyldigheten. Det vil også kunne bli fortellingen om vår tid.
Da de norske politimennene bidro til å hente inn de norske jødene, var de ikke direkte ansvarlig for hva som ventet dem som ble deportert, politimennene visste neppe alt. Men de burde visst at det var galt og at det som ventet jødene ikke var bra. Det minner ubehagelig mye om vår tids håndtering av asylbarn. Vi er selvsagt ikke direkte ansvarlig for alle farer som truer rundt om i verden, men vi sender dem til noe vi vet er farlig. Vi burde også vite at det er så inderlig galt.
Jeg vil ikke med dette si at dette handler om vi skal ha en liberal eller streng innvandringspolitikk. Det går an å behandle de som kommer hit skikkelig, uten å åpne for alle. Det går an å beskytte barn fra verdens farligste land, uten å ta ned grensestasjonene.
I forbindelse med boken Fremtidens tapere, skrev jeg blant annet om familien Hektmatara:
15. januar 2014, klokken har akkurat passert midnatt. Seks bevæpnede politimenn stormer inn i boligen til familien Hektmatara i Farsund. Alle i familien har for lengst lagt seg, men blir nå vekket opp og beordret til å pakke noen få ting i små bager. Bamser og andre personlige eiendeler blir liggende igjen. Hele natten sitter de i bil for å fraktes 460 km til Gardermoen. De blir tvangsutsendt til Iran, til tross for at de har konvertert til kristendom. Familien klarer å rømme fra Iran til Tyrkia, hvor de får hjelp av nordmenn som besøker dem eller sender penger. Advokat Brynjar Meling hadde ansvar for saken, og de fikk den vurdert av FN. I motsetning til hva norske myndigheter hevdet, mente FN at beskyttelsesbehovet var reelt.
Jeg er rimelig sikker på at vi ikke vil være stolt av hvordan vi behandlet Hektmatara når vi ser oss tilbake om noen tiår. Det handler ikke om streng eller liberal asylpolitikk, men om anstendighet. Vi vil neppe heller være stolt når vi lar økonomiske hensyn trumfe menneskerettigheter i utenrikspolitikken. Vi vil også være flau hvis vi ikke brukte internasjonale fora til å bidra til andre får nyte den friheten vi ble gitt etter andre verdenskrig.
