Teknologisk innovasjon bidrar til slaveri

Ved fredsprisutdelingen benyttet Denis Mukwege anledningen til å rette kritikk mot vestens uhemmede bruk av konfliktmineraler, slik som kobolt, i masseproduksjonen av hverdagsteknologi som telefoner og elbiler. Ressursene som kreves for å utvikle den nyeste teknologien har nemlig en høy pris – krig, slaveri og umenneskelig behandling av arbeidere. Har vi som digitale storforbrukere distansert oss fra lidelsene vårt enorme forbruk påfører andre? Årets fredspris har for alltid vist oss at slaveriet aldri tok slutt.

Konfliktmineraler. 

Teknologien har fått en uunnværlig rolle i verden i dag. En rolle som trolig vil bli både mer synlig og kompleks etter hvert som den digitale teknologien utvikles og dens utfordringer blir mer framtredende. Teknologiindustrien selv har og er en stor utfordring. Et eksempel er den massive produksjonen av hardware som i stor grad er bygd opp på billig arbeidskraft i Asia og som har gjort seg avhengig av konfliktmineraler slik som kobolt (eller gull, coltan, kassiteritt, wolframitt) utvunnet ved hjelp av slaver. Over halvparten av verdens kobolt kommer fra Kongo, Mukweges hjemland, og etterspørselen er langt høyere enn tilbudet i dag.

Dette vitner om en dyp kobling mellom slaveri og dagens teknologi. Teknologiindustrien er altså ikke bare et vell av innovative og fremtidsrettede løsninger, den er også drevet av høy profitt, noe som har ledet til stor undertrykkelse blant arbeidere i Kongo, men også i resten av verden. Professor Jack Linchuan Qiu fra Chinese University of Hong Kong tegner et dystert bilde i sin bok Goodbye iSlave – a manifesto for digital abolition. Han beskriver disse slavearbeiderne som «en generasjon iSlaver fanget i et globalt økonomisk system som avhenger av og ubønnhørlig ignorerer deres undertrykkelse» (egen oversettelse fra engelsk).

Trekker paralleller. 

I sitt arbeid, utforsker Qui utnyttelsen av arbeidskraft i produksjonen av hardware. Han tar blant annet frem et taiwansk selskap kalt Foxconn som eksempel. Foxconn var tidligere kjent for å være en av Apple sine største leverandører, samt for deres ekstreme og inhumane behandling av arbeiderne. Qui trekker paralleller mellom disse arbeiderne og slavene om bord på de europeiske slaveskipene på attenhundretallet.

Det er ikke noe tvil om at teknologiindustrien trenger en skikkelig opprydning, og har kanskje like stor skyld i opprettholdelsen av slaveri som hvilken som helst annen industri. Det er et paradoks at teknologien som kan bidra til nye løsninger på slaveriproblemet, selv utnytter slaver i sin produksjon. Hadde det ikke vært for disse slavene og hardwaren de produserer, er det ikke sikkert vi ville hatt den globale digitale verden vi har i dag.

Vi er i den fjerde industrielle revolusjon – en digital revolusjon, og ettersom etterspørsel av teknologiske innretninger vokser, vokser også behovet for et stadig større tilbud. Dette setter arbeidere i land som Kongo under­ press.

Nødt til å ta ansvar. 

Hva kan Norge gjøre? Er boikott av alle produkter svaret? Jeg tror ikke det. Vi kan starte med å sette lys på utfordringer og muligheter i næringslivet. Bedrifter er nødt til å ta ansvar for egne for-
syningskjeder, helt ned på råvarenivå. Et slikt initiativ ligger nå på bordet i Stortinget, ettersom Jette F. Christensen (AP) nylig presenterte et lovforslag om moderne slaveri. I likhet med the Modern Slavery Act i Storbritannia, vil dette initiativet være et viktig skritt i riktig retning for å synliggjøre arbeidsforhold og uetiske virksomhet nederst i for-
syningskjeden.

Først og fremst er det viktig at menneskerettighets- og fredsprislandet Norge styrker sitt arbeid mot slaveri og tar en sterk posisjon internasjonalt. Slaveri er et brudd på menneske-
rettighetene og er grunnleggende uakseptabelt. Norge må være en sterk stemme som også handler. Denis­ Mukwege og Nadia Murads historier er for gripende til å bli glemt.