Innvandrerne har alltid skylden

Igjen blir det slått stort opp at “innvandrere tar jobbene til lavtlønte nordmenn”. Men påstanden er både fordummende og sørgelig unyansert.
23. Januar 2019

I forrige uke kunne vi lese at en kartlegging av 1,1 millioner nordmenn viser at den historisk store innvandringen til Norge bidro til å presse fattige norskfødte ut av arbeidslivet. Det er anerkjente Frisch-senteret som skriver dette og mye mer, i sin nyeste rapport.

Logikken er ganske enkel. Det kommer en stor gruppe mennesker som ikke kan gå inn i jobber med formelle og faglige krav. De har gjerne ikke relevant erfaring og de mangler gode språkkunnskaper. Vi får da en slags konkurranse i bunnen, hvor enkelte manuelle yrker uten utdanningskrav, blir veldig attraktive.

Konkurransen handler først og fremst om økonomi, hvor lønningene presses nedover. Dessuten har det vokst frem svarte markeder, f.eks. i byggebransjen hvor mye betales ut uten at Skatteetaten får beskjed. I tillegg er det en viss konkurranse knyttet til effektivitet og arbeidsmoral.

Frisch-senteret kommer ikke med sjokkerende funn. Det er ikke ny informasjon at økt innvandring fører til press i visse bransjer. Dette er heller ikke særnorskt. Et raskt google-søk forteller oss at dette er noe som slås fast årlig i ulike rapporter. Men er det virkelig så enkelt?

Aftenposten spurte for to år siden, Alan Manning, økonomiprofessor ved London School of Economics om det stemmer at innvandrere tar jobbene. Da svarte han ganske kontant: Nei!

Manning leder også det britiske innenriksdepartementets rådgivende ekspertkomité for innvandringsspørsmål og vet hva han snakker om.

– Økonomier viser bemerkelsesverdig evne til å øke antall jobber tilsvarende når befolkningen øker. Grunnen er enkel: Innvandrere øker tilgangen på arbeidskraft, men de kjøper også ting. Ved at de kjøper ting, etterspør de arbeidskraft, sa han til Aftenposten 10.01.17.

Så det er ikke nødvendigvis slik at det blir færre jobber. Men vi bør også spørre oss om selve grunnpremisset om at noen tar andres jobber er riktig. For hva er de største truslene mot at alle i Norge får seg en jobb de kan leve av?

Ser vi på digitaliseringen som norsk arbeidsliv står midt oppe i, tror noen at hver tiende jobb vil bli automatisert bort. Det er langt mer betydningsfullt enn antall innvandrere til Norge. En annen stor trussel for norsk arbeidsliv er det økende globaliseringen, hvor mange jobber kan gjøres bedre og billigere langt utenfor Norges grenser.

Er da svaret at vi må stoppe innvandringen?

Når vi årlig får rapporter som sier at innvandrere tar jobbene til lavlønte nordmenn, vil mange fort tenke at løsningen er å stenge grensene. Men er ikke utfordringene heller at lavtlønte nordmenn burde vært gitt kompetanse og utviklingsmuligheter slik at man kunne overleve økende digitalisering og global konkurranse?

Vi burde diskutert hva vi skal gjøre for unge gutter som faller ut av skolen. De får det ikke bedre av at innvandringen stoppes. Vi burde diskutert hvordan vi kan sikre omstilling når man står midt i arbeidslivet og samfunnet endrer seg. De vil uansett ikke kunne beholde jobben, selv om innvandringen stoppes.

Denne forenklingen av utfordringene i norsk arbeidsliv, minner om når enkelte skal tolke norsk kriminalstatistikk. Ofte leser vi at innvandrere er overrepresentert. Men så får vi tallene brutt ned på alder og kjønn, og da er ikke forskjellene så store. Men fordi mange innvandrere er unge menn, den gruppen som også blant etnisk norske er overrepresentert i politiets statistikker, får vi altså en helt feilaktig fremstilling.

Enkelte har kommentert rapporten til Frisch med å si at det er viktig at sannheten kommer frem. Hvem er ikke enig i det? Spørsmålet er mer om tall som ikke tar med seg nyanser, er helt sanne?

I historiens mørke perioder har politikere og andre sterke stemmer, satt utsatte grupper opp mot hverandre. Store samfunnsutfordringer har gjerne blitt forenklet ned til at en gruppe har skylda. La oss aldri komme dit. La oss aldri falle for fristelsen til å gi “de andre” skylda når vi ikke klarer å vedta politikk for en ny tid.

Det er jo litt pussig at vi på den ene siden bekymrer oss for synkende fødselstall, og på den andre siden, advarer mot at det kommer mennesker som vil arbeide i Norge. Det er et gode for Norge at mange vil bidra, og vi bør ikke sette grupper opp mot hverandre.

 

Vi trenger en ærlig debatt om innvandring, og da må ikke fakta skjules, ei heller viktige nyanser.

Del


Filip Rygg er styremedlem i Stiftelsen Skaperkraft, og har tidligere hatt flere andre roller i Skaperkraft. Han harvært byråd i Bergen for skole og barnehage og senere for klima, miljø og byutvikling. Filip Rygg har i to perioder vært vara til Stortinget og var i perioden 2003-2007 medlem av Hordaland Fylkesting. Rygg har studert politikk og islam ved UIB og VID. Rygg er daglig leder i eiendomsselskapet Rexir Holding og styremedlem i en rekke selskaper og organisasjoner. Høsten 2017 ga Rygg ut boken, Fremtidens tapere.
Powered by Cornerstone