La taperne vinne noe

Med over 60 prosent av stemmene, gjorde Senterpartiet i Bardu kommune i Troms, tidenes valg i år. De har rett på så og si samtlige politiske posisjoner i kommunen. Men nå gir Senterpartiet bort posisjoner til «taperne».

– Målsettingen for oss er å gjøre et godt valg og bli godt representert slik at vi kan sitte med styringen i Bardu, men vi har ikke noe mål om å kvele opposisjonen eller andre partier til å si sin mening, sa ordfører i Bardu, Toralf Heimdal (Sp) til NRK for noen dager siden.

Han tror at valgresultatet kan gi en fattigere politikk, dersom de ikke sørger for at mindretallet også blir godt representert. Slike holdninger og uttalelser er sjelden kost i vår tid. 

Det er jo menneskelig. Når du med rette kan ta all makt, er det fristende å ta den. Det gjelder ikke bare i politikken. På mange arbeidsplasser bestemmer sjefen ALT. Og det kan han (ja, det er ofte en han) kanskje med rette gjøre, men så og si alle vet at det er en kortsiktig tankegang. 

I flere av de store byene jobbes det fortsatt med å fordele de politiske posisjonene. Selv om også opposisjonen (de partiene som ikke blir en del av det nye byrådet) får noen heltidsverv, er det ingen sterk tradisjon for fordele verv utover det minimumet valgresultatet sikrer. Men kanskje er det på tide å tenke litt nytt. Er det en selvfølge at valgvinnerne skal bemanne både byrådskontorene og ordførerkontoret? 

Men det handler ikke bare om posisjoner. Dette handler også om politisk innflytelse. Flere ganger har sett hvordan partiene på tvers av skillelinjene, samles i store forlik. På Stortinget har vi for eksempel et pensjonsforlik, som alle partiene med unntak av Frp, står bak. 

De store partiene er gjerne fristet til å stå beinhardt på sine primærstandpunkt, men når Høyre og Arbeiderpartiet finner hverandre, handler det om langsiktighet. De vet at pensjonsreformen skal stå seg i mange perioder, hvor det vil være skiftende politisk flertall.

Det er altså strategisk smart, dersom du setter landets interesser først. Men det er også demokratisk klokt. Et velfungerende demokrati er ikke kun en øvelse i hvem som evner å få flertall, men det er også det rommet som gir alle mulighet til å bli representert. I et demokrati er også mindretallet viktig. 

I Bergens Tidende ble det tidligere i høst tatt til orde for et bompengeforlik i Bergen. Etter at Folkeaksjonen nei til bompenger gjorde et godt valg i byen og likevel kan stå i fare for å ikke få noe makt, er det ganske åpent hva som skjer med denne store protesten. For noen partier er det nok fristende å tenke at dette er ytterliggående standpunkter som de heldigvis ikke trenger å forholde seg til. Men det er neppe en veldig klok tilnærming. Hvor stor blir protesten om fire år dersom ingen lytter denne gang? 

Når hver femte bergenser har stemt på et nystartet parti, er det et kraftig signal som også de andre partiene bør ta innover seg. Og med alt rotet vi har rundt bybanetraseen, skriker byen vår etter et større samferdselsforlik. Da må alle vinne noe, også de som tapte valget.

Vi får stadig høre kritikk mot partier og politikere som inngår kompromisser. Det er gjerne i forbindelse med regjeringssamarbeid eller i brede forlik. For å komme motparten i møte, må primærstandpunkt fravikes. Det er ikke bare et spørsmål om forhandlingsevne, men om du i det hele tatt vil samarbeide. Vil du samarbeide, så må noen primærstandpunkt fravikes.

Men burde vi ikke heller rose dem som har evne til å forlate noen av sine primærstandpunkt? Jeg snakker ikke om tilfeller hvor titler og posisjoner gjør at du selger hele partiets sjel, men mer om denne grunnleggende evnen til å samarbeide. En evne til å finne middelveier og kompromisser som tjener både landet og demokratiet. 

Som leder i en organisasjon og en mellomstor bedrift er det smått skummelt å skrive dette. Jeg innser at jeg neppe selv har klart å leve etter disse prinsippene i alle veivalg opp gjennom. Verken i politikken eller der jeg er nå. Heller ikke hjemme er det så lett. Hva slags medvirkning får egentlig barna våre i en stresset hverdag?

Men det får bli mer enn vennligsinnet oppfordring, til meg selv, de som forhandler på rådhuset og til alle andre. La oss forvalte makten vi har på en rausere måte enn at “the winner takes it all”.