De kjipeste tradisjonene

Jeg er nok over middels glad i en frisk debatt. Jeg tar gladelig en diskusjon om Black Friday, bompenger, heldagsskole, julebrus i september, unger som ikke får bruke ordet “jul”, parkeringsregler og mye mer. Jeg skammer meg ikke over det. Selv i-landsproblemer, er problemer. Og selvsagt må vi alltid kunne arbeide for at Norge blir et bedre land å bo i. 

Men noen ganger må vi ristes litt. Vi må ut av komfortsonen. Ut av ideen om at alt som skjer, skjer her hos oss. Vi må forstå at den store historien skrives nå, og for noen mennesker er det en forferdelig historie. Regjeringen har akkurat lagt frem sin “Strategi mot skadelige skikker”. Det er rystende lesning.

Hør bare her:

1. Barneekteskap: Hver år blir 12 millioner jenter blir tvangsgiftet. Det vil si 33.000 hver eneste dag. 

2. Kjønnslemlestelse: Mer enn 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag, skal ha blitt utsatt for kjønnslemlestelse og lever med følgene av overgrepet.

3. Gendercide/preferanse for sønner: Foreldre velger bort jentebarn i flere land. Hvor mange er vanskelig å si, men det er estimert et globalt underskudd på 126 millioner kvinner!

Dette er grove brudd mot grunnleggende menneskerettigheter. Selv om vi selvsagt har snakket om dette mange ganger før, er det sjokkerende at så mange rammes hver eneste dag. For hva sier det om vår tid? Disse skadelige skikkene har noe grusomt til felles: kvinner og jentebarn, rammes av normer i mange land, samfunn og kulturer som tilskriver dem lavere verdi. 

I Norge virker dette fjernt. Både disse skadelige skikkene og det faktum at verdien er så ulik. I et likestilt samfunn som Norge er det få (forhåpentligvis ingen) som vil godta at et spesifikt kjønn kan være uønsket. 

De fleste reagerer sterkt når vi ser dokumentarer fra India eller andre steder, hvor jentebabyer blir kvelt av sine mødre like etter fødselen. Men dette skjer altså i vår tid, og med teknologiske endringer er det dessverre ingen grunn til å tro at ikke problemet vil øke. Det har aldri vært lettere enn nå å sortere. 

For litt over 30 år siden lanserte den amerikanske forfatteren og filosofiprofessoren Mary Anne Warren begrepet «Gendercide» for å karakterisere den systematiske sorteringen av jenter i mange land som et folkemord. For det er akkurat det det er. Og det skjer uten at det er krig, det skjer i fredstid. I Kina med sin store økonomisk utvikling. I demokratiske India. 

Uten å ta tak i det grunnleggende om synet på menneskets og begge kjønns ukrenkelige verdi, kommer vi ingen vei. Teknologien redder oss ikke. Ei heller demokratiet eller økonomien. Det er noe som er rett og galt. Og det må noen si. 

Regjeringens strategi er heldigvis ikke bare deprimerende, den er også oppløftende. Regjeringen har med støtte fra et samlet Storting, valgt å bruke mye penger på å bekjempe denne uretten. Blant annet har Norge vært en av verdens største givere i kampen mot kjønnslemlestelse og øker nå innsatsen mot barneekteskap og det som kalles “preferanse for sønner”.

Dette henger naturligvis også tett sammen med resten av bistandsbudsjettet. Som regjeringen selv skriver i strategien: "Kjønnslemlestelse og barneekteskap er mest vanlig i land og områder med utbredt fattigdom, sårbarhet og lav sosioøkonomisk utvikling, og blant fattige og rurale folkegrupper." Og det er jo her norske bistandspenger allerede er i funksjon.

Jeg håper vi for fremtiden kan unngå de mange debattene om størrelsen på bistandsbudsjettet. Selvsagt må vi bidra utenfor landets grenser. Men la oss gjerne diskutere hvordan. Det er mye bistand som kunne vært forvaltet bedre. Og da er strategien mot skadelige skikker en god start. 

Det er noen tradisjoner som må bekjempes, også nå i desember.