Politisk sekterisme

Det har nesten blitt en klisje at vi lever i en polarisert verden. Det gjentas så ofte at det ikke gjør inntrykk lenger. Jeg har skrevet det i disse spaltene en titalls ganger. Men det ikke uten grunn at vi snakker mye om debattklima, ekkokamre og mistillit mellom grupper. 

I forbindelse med årets valg i USA, viste målinger at republikanerne og demokratene mislikte hverandre mer enn de likte sitt eget parti. Det er en ganske sprø tilstand. 

Forskere beskriver det som skjer i USA som “politisk sekterisme” og det til tross for at de reelle forskjellene mellom partiene er overraskende små. 

Det er særlig tre hovedelementer i fremveksten av politisk sekterisme:

• "Identity alignment" som på norsk kan oversettes til at det foregår en økende  identitetsforsterkende politikk. Altså en form for identitetsinnretning. Man har basert på rasemessige, religiøse, demografiske, geografiske eller andre identitetsmarkører, samlet seg. 
• Fremveksten av partiske medier, som i USA enklest kan forklares med Fox News vs CNN. Eller mer ytterliggående som Breitbart eller New York Times. I Norge ville noen kanskje trukket frem Resett vs Klassekampen. Mange får alle sine nyheter fra kun en “nyhetsside” og blir dermed preget av det.
•  "Elite-ideologisk polarisering" der de politiske lederne mer og mer imøtekommer ytterpunktene som ofte er ganske høyrøstede grupper. Det gjør at partier som tidligere har beveget seg mot sentrum for å favne bredt, nå går langt mot venstre eller langt mot høyre. 

Men hva fører dette med seg? Hva skjer når vi ikke kan eller vil forstå hverandre? Hva er resultatet når vi misliker motparten sterkere enn vi liker det vi selv står for?

Det er et ganske dystert bilde. 

Politisk sekterisme gir oss fremvekst av fordommer, økt diskriminering og det fagfolk kaller “kognitiv forvrengning”. Dette kan igjen gi oss dysfunksjonelle myndigheter som ikke evner å løse de oppgavene de er satt til. I følge forskere (Eli Finkel, Northwestern University m.fl.) vil dette gradvis gjøre folk mer villige til å støtte kandidater som undergraver demokratiet og favoriserer vold til støtte for deres politiske mål.

Det høres sprøtt ut, men et raskt blikk ut til ulike populistiske retninger rundt om, gir oss massevis av bevis på at dette er sant.

Mange pustet lettet ut da Joe Biden ble erklært som vinner av presidentvalget. Men som en rekke kommentatorer har skrevet: USA er ikke reddet av den grunn. Det er et splittet land. Biden tar over en skute hvor mistilliten er skyhøy.

Tidligere i år kom Brown University og Stanford University med en studie som har sett på grad av polarisering i en rekke ulike land. De har sammenlignet tall fra de siste 40 årene. Metoden er kort fortalt å undersøke hvor mye mer et lands innbyggere misliker politiske motstandere, enn det de liker sitt eget parti. 

Lite overraskende er det at polariseringen i USA har vært sterkt økende. Det har den også vært i flere andre land som Australia og Canada, men den gode nyheten er at vi ikke får disse utslagene i Norge.

Trolig er vi godt hjulpet av høy tillit til en velfungerende stat, mange ulike partier som gjør det normalt å ha ulikt syn på politikk og det hyggelige faktumet at vi har relativt små sosiale forskjeller. Dette er i hvertfall grunner som mange vil peke på når vårt fredelige land skal forstås.

Forhåpentligvis er dette noe vi evner å ta vare på. Men vi kommer til å bli utfordret fremover. Se bare hvordan sosiale medier har ført til at vi i stadig større grad kun får opp linker fra kilder som algoritmene tror skal engasjere oss. Mye tyder på at det gjør oss mer ekstrem og mindre i stand til å forstå ulike syn.

I tillegg vet vi at Norge i større grad enn før, påvirkes av det som skjer globalt. Det tar bare noen få døgn og av til kun timer fra noe som er stort i et annet land, også blir stort i Norge. Vi er ikke like isolert som før. Sterke politiske vinder vil blåse over landegrenser, både gode og mindre gode. 

Beste medisin mot fordommer er som kjent å oppsøke det man ikke forstår eller til og med ikke liker. Det er muligens litt tidlig med nyttårsforsetter, men det er i hvertfall et av mine mål for 2021: Jeg vil forstå hvorfor folk mener så mye rart. Jeg vil forstå de “håpløse synspunktene”.

Evnen til å forstå motparten er en daglig kamp. Det starter med å ville. Hvis vi slutter å forstå vil vi fort mislike hverandre. Og blir det så ekstremt som det politisk sekterisme fører med seg, vil vi til slutt se på de andre som umoralske og noe som må bekjempes.

Filip Rygg, daglig leder i Skaperkraft.