Klima som helsetrussel

Norge stoppet opp. Skolene stengte. Bedrifter gikk konkurs. Vi fikk nesten daglige pressekonferanser fra regjeringen. Alle snakket om R-tallet. Alle snakket om før og etter pandemien. 

Verden over har vært i unntakstilstand. Og bra er det. Men det er grunn til å reflektere over andre trusler og hvordan vi forholder oss til dem. 

Ta for eksempel luftforurensning som vi vet gjør at mange får astma og lungelidelser. Anslag fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) forteller oss at 4,2 millioner mennesker dør hvert år som følge av luftforurensning. Et tall som foreløpig er høyere enn de offisielle tallene for dødsfall som følge av coronaviruset. 

Og dette er jo bare en av mange negative sider ved vår utslipp. Dårlig klima- og miljøpolitikk er en langt større trussel mot menneskenes liv og helse, enn COVID-19, men det behandles ikke som en helsesak. 

Klimapsykolog og BI-professor Per Espen Stoknes sa i forrige uke at “klimaendringene først og fremst er en helsesak” (Vårt Land 4.7.21). Dette harmonerer godt med det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet nylig skrev: “klimaendringene er den største globale helsetrusselen i det 21. århundre”.

Nasjonalt er det Klima- og miljødepartementet som har hovedansvaret for å ivareta helheten i regjeringens klimapolitikk, og i Bergen er det byrådsavdeling for klima, miljø og byutvikling som har hovedansvaret. Det kan godt tenkes at dette er riktig plassering, og særlig lokalt så vet vi at byutvikling og klima henger tett sammen. Veldig mange av løsningene handler tross alt om hvordan vi designer byene våre. 

Men hva om det var en helsesak? Hva om Helsedepartementet hadde ansvaret og de la opp til en helsepolitikk hvor flere kom til å dø i fremtiden? Det ville ikke skjedd. Men i realiteten er det det som skjer i klimapolitikken. Fordi vi ikke tar store nok grep, så går det gal vei. Og da vet vi at antall dødsfall vil øke, at områder vil bli ubeboelige, folk vil få nye helseplager og at vi vil få flere konflikter utløst av klimaendringer. 

I intervjuet med Vårt Land sier Per Espen Stoknes at pandemien har fått regjeringen til å sette inn de strengeste tiltakene i Norge i fredstid.

– Det kan de gjøre fordi faren oppleves akutt, mens faren knyttet til klimaendringer ikke gjør det. Derfor blir det delegert til et svakt departement, med bortforklaringer for å slippe å gjennomføre tiltak, sa Stoknes. 

Mens Stoknes vil gjøre klimapolitikk til helsepolitikk, har klimaminister Sveinung Rotevatn sagt at klima ikke er et sektor-spørsmål, men at det berører alle områder. 

Rent praktisk har statsråden selvsagt rett. Tiltakene må komme overalt og det vil i politikken bety at alle departement er involvert. Men som Stoknes er inne på: Vi opplever ikke klimaendringer akutt. Pandemien får enorme praktiske konsekvenser, selv om den i realiteten er en langt mindre trussel. 

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Ingvild Kjerkol støtter Rotevatn i Vårt Land. - Jeg mener en storstilt overføring av klimasaken til Helsedepartementet bare blir symbolsk, og at det i praksis kan bli enda en byråkratisk post på departementets budsjett som konkurrerer med veletablerte helsetjenester.

Og med det sitatet illustrerer Kjerkol hele problemet med dagens organisering. Hun er redd for konkurranse med “veletablerte helsetjenester”. Men hva om klimaendringene er en større trussel mot liv og helse, er det ikke da bra med konkurranse om budsjettkronene?

For det er på tide å være litt alvorlig, litt morsk:

Klimapolitikk burde ikke først og fremst handle om elbiler, sparedusjer og plastikksugerør, det er bare noen små tiltak for unngå dødsfall. 

“Fordelen” med koronaviruset er særlig at det oppleves som noe som kan ramme oss alle. Vi føler oss alle truet. Klimaendringene gir ikke samme truende opplevelse. Det føles fjernt. Selv om jeg slenger ut alvorlige tall, sliter vi med å ta innover oss at dette gjelder oss. 

Men det er noe egoistisk i dette. Ikke bare rammer det mennesker i andre land, men det vil også ramme våre barn. Og tatt i betraktning at de fleste av oss har tenkt å leve noen tiår til, vil mange av oss selv oppleve konsekvensene av at vi bor på en planet som påvirkes kraftig av våre utslipp. Det er på tide å ta forvalteransvaret mer alvorlig.