Små summer som umuliggjør fritidsaktiviteter

Plutselig var han borte. Gutten på laget til guttungen vår. Det kan ha vært andre ting, men det var nesten samtidig med at fakturaene skulle betales. De mange regningene for medlemskapet, turneringene og nye drakter. 

Fra å ha vært en del av gjengen, var han plutselig utenfor. Jeg husker fotballgleden han viste, men selv insisterte syvåringen han på at han ikke var så interessert lenger. Gutten som for bare kort tid siden skulle bli Norges svar på Messi. 

Vi har snakket mye om fattigdom i Norge og at den ser noe annerledes ut enn i andre land. Det har vært mange mediesaker over flere år. Og særlig har dette med fritidsaktiviteter vært oppe, og nå er det flere prisverdige initiativ. Sånn som regjeringens fritidskort hvor unge i ulike forsøkskommuner har fått penger til å gi barn ett gratis tilbud de fritt kan velge. Det er utrolig bra at slike ordninger kommer. 

Men gutten på laget til min sønn, ville neppe vært inkludert i debatten om fattige barn og familier. Familien hans regnes ikke som fattige i Norge. To foreldre i arbeid vipper deg lett over fattigdomsgrensen. 

Det er flere grunner til man likevel kan oppleve dette veldig krevende. Først en ganske universell grunn:

Når utgiftene til en familie er høyest, er ofte inntektene og handlingsrommet også dårligst. Det er da du akkurat har begynt å arbeide (hvis du kan det), du har store utgifter til en ny bolig og du skal også håndtere kostnadene med å ha barn. Så vil man senere i livet sitte med en bolig som er delvis eller helt nedbetalt, en lønn som er blitt høyere og barn som har flyttet ut. Du har altså minst når du trenger mest, og mest når du trenger minst.

Men så er det også slik at veldig mange som har dårlig råd kan ligge over inntektsgrensene som samfunnet definerer som “fattigdomsgrense”, men på grunn av ulike ekstraordinære utgifter så er det økonomiske handlingsrommet ikke eksisterende.

Slumstasjonen i Oslo har for eksempel fortalt om at de har fått mange besøk fra mennesker med høy inntekt, men med stor utgifter etter forbrukslån eller spillegjeld. De henter gratis mat i en dyr (belånt) bil. Noen kan sitte med en stor bolig, men ikke ha råd til nye vintersko til barna. 

Så kan vi selvsagt si at det siste er selvforskyldt, og at det bare er å få orden i sysakene. Vi er få som ønsker et samfunn hvor staten overtar det personlige økonomiske ansvaret til den enkelte. Alle foreldre vil det beste for sine barn og folk gjør det de kan for å få ting til. Men jeg lurer likevel på om ikke vi har laget ordninger som i for stor grad rammer barna og om de små egenandelene egentlig er nødvendige. 

Når vi vet verdien av felles arenaer og at alle inkluderes i det som skjer i korpset eller i svømmehallen, så er det egentlig rart at vi lager små terskler som kan holde folk ute. Hvorfor skal det være en økonomisk diskusjon hjemme om man har råd til å sende guttungen på fotball?

Når økonomien er god, er en ekstra hundrelapp for å delta på en helgeturnering, bare peanøtter. En hundrelapp er for øvrig ikke mer enn det koster å kjøpe tre poser med nettopp peanøtter. 

Men når regningene hoper seg opp, du er permittert fra jobben og vaskemaskinen du trengte i fjor, fortsatt ikke er nedbetalt, er det verken rom for peanøtter eller fotballturneringer. 

Dette er for noen rart å lese - for de fleste av oss har god råd. Ufattelig god råd. Vi er den ene prosenten i verden som har det aller best. De fleste av oss kunne betalt mer for det meste. Og kanskje burde vi også det.

Akkurat nå foregår tidenes forbruksfest. Lave renter gjør at bil-, båt-, hytte- og hussalget når nye høyder. Mange har gjerne kjøpt alle fire bare det siste året. I denne økonomiske rusen må vi evne å tenke klart, og ikke minst evne å forstå at alle har det ikke likt. 

Vi vet at kostnadene med utenforskap er skyhøye. Å fjerne de små økonomiske hindringene for deltakelse er ingenting mot hva det koster oss hvis ikke vi lykkes i bygge gode lokalsamfunn.