Dødshjelp innføres ikke som en naturlov
I bioetiske spørsmål er det en vanlig tanke at liberalisering er uunngåelig over tid. Når en lov først er liberalisert, slik som en mulig innføring av dødshjelp, er den nær umulig å reversere. Påfølgende debatter vil mest sannsynlig være forhandlinger om grensesetting og håndhevingen, snarere enn forslag om en retur til et tidligere tidspunkt.
Positiv befolkning, men negative fagmiljøer
Folkeopinionen har en tendens til å følge på. Kristin Clemet beskriver denne logikken: «Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering». I mange land hvor det er utført meningsmålinger av befolkningen, svarer allerede et flertall at de ønsker en begrenset form for dødshjelp innført. I Norge stilte hele 76% i 2015 seg positive til en form for legeassistert selvmord. På samme tid er lege- og sykepleierforeninger konsekvent langt mer kritiske.
Dødshjelp har blitt virkelighet i stadig flere land. På starten av 2000-tallet var legalisert dødshjelp en sjeldenhet, men utbredelsen øker stadig, med land som Spania, Portugal og New Zealand de siste par årene.
Samtidig står debatten i langt flere land. Mange steder fører klok argumentasjon og strategiske allianser til at forslagene stemmes ned. I Storbritannia samlet organisasjonen Care Not Killing kirker, interesseorganisasjoner for funksjonshemmede og foreninger for medisinsk etikk og palliativ medisin, til en slagkraftig allianse når dødshjelpsdebatten har rast. Lignende grupperinger har vokst frem flere steder i verden.
Solid argumentasjon vinner frem i Danmark
Danmark er en fersk slagmark nær oss. Hvis et individ sikrer 50.000 underskrifter for et borgerforslag her, er politikerne pliktig til å behandle det. I mai sikret et borgerforslag om dødshjelp nok signaturer, slik at Folketinget for første gang skal ta stilling til spørsmålet 10. november. Statsminister Mette Frederiksen har uttalt at hun støtter forslaget.
Et lyspunkt er at Det Etiske Råd i Danmark nylig ga sin vurdering. Etter en lang drøfting av argumenter pro et contra, er 16 av 17 medlemmer «af den overbevisning, at det i princippet er umuligt at etablere en forsvarlig regulering af dødshjælp, og anbefaler derfor, at man ikke legaliserer dødshjælp i Danmark.»
Med i diskusjonen er flere referanser til norsk-produserte og offentlig tilgjengelige Dødshjelp i Norden? (Cappelen Damm Akademisk, 2020), med argumentasjon om at det er umulig å tegne en dødshjelpslov som er både entydig, rettferdig og forsvarlig.
Logiske konsekvenser i praksis
Argumentasjon er en ting. Kampen om menneskers hjerter en annen. Derfor kan dette til sist bli en «waiting game» for å holde ut i påvente av mer empiri fra pågående dødshjelpseksperimenter. I eksempelvis Nederland har det utvilsomt skjedd en skråplanseffekt innenfor lovteksten siste 20 år. Fordi denne loven tar utgangspunkt i subjektivt opplevd «uutholdelig lidelse» som nødvendig for å få innvilget dødshjelp, har det skjedd en gradvis friere tolkning, med en naturlig gravitasjon av søkere mot de legene som foretrekker liberale tolkninger og derfor vil innvilge en forespørsel.
Canada innførte dødshjelp over natta med en høyesterettsdom i 2015, uten ordinære demokratiske prosesser. Det som i utgangspunktet var en lov for personer med langt fremskreden kreftdiagnose, ble straks utvidet til å gjelde dem uten terminal sykdom, og vil i 2024 inkludere mennesker med mentale sykdommer og depresjon. På samme tid utfører staten makroregnestykker på organtilgang og besparinger i helsehjelp. Dødshjelpsforkjemper og lege, Konia Trouton, fortalte nylig at personer får innvilget dødshjelp selv når sosio-økonomiske årsaker er hovedårsak til lidelsen deres. Men hun «betrygger» oss med at dette er innenfor den kanadiske lovteksten.
Selv om man kan sympatisere med ønsket om innført dødshjelp i enkelte ekstreme tilfeller, er legalisering en dårlig idé. En måte å demonstrere det, er ved å argumentere filosofisk om de problematiske prinsippene som ligger til grunn. En annen, er ved å vise konsekvensene i praksis når disse lovene tas mot sine logiske endestopp.
Daniel Joachim H. Kleiven er skribent i Skaperkraft, siviløkonom og har mastergrad i filosof.
Ansvaret for publisert innhold
Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.
