Gruppetenkningens grøfter

En av disse er gruppetenkning: Jøder i alle land gjøres ansvarlig for det staten Israel gjør.       

I dag ser vi ofte et skille mellom å tenke individuelt ansvar som i klassisk vestlig statstenkning og å tenke mer kollektivistisk, som i klaner eller raser. Der den enkelte er ansvarlig for det gruppen gjør eller har gjort.

Hvor mye handler økningen at det vi opplever som antisemittisme om at gruppetenkning er blitt forsterket? Om et sterkere syn på identitet, på oss mot de andre?  

For en som ser sin identitet først og fremst som del av en klan eller stamme, rase eller religion, den ene eller andre siden i en konflikt, er det vanskelig ikke å se andre i samme lys. Det faller naturlig, det ligger i blodet. I et slikt perspektiv kan staten Israel bevisst eller ubevisst kobles til "jøder". Enten de bor i Israel eller ei, støtter regjeringen eller ei, er de kollektivt ansvarlige, siden de - litt vagt og umiddelbart tenkt - tilhører "klanen jøder".

Kanskje virker noe av dette fremmed. Klan? Det tilhører vel fortiden - vi bor da i en stat?

Historisk sett har at de fleste samfunn vært basert på klaner. Ja, det har vært imperier der mange slags identiteter har vært samlet under en brutal sentralmakt. Men multietniske stater løsrevet fra stammer og klaner og basert på individuelle rettigheter som i dagens Europa er noe nytt.

Spørsmålet er om de kommer til å bli mer enn en parentes i menneskets lange historie. 

For hvor godt treffer vestlig statstenkning, slik vi ser i lærebøker og analyser i mange slags media, drivkreftene i andre typer samfunn? Eller i vårt eget, hvis stadig mer handler om identitet og grupper? 

Utenfor en moderne vestlig kultur er og har det typiske vært klaner - og æreskulturer. Dess mer som handler om ære, jo viktigere å se handlinger og holdninger i lys av dette. Mister man makt, taper man ære. Man glemmer ikke nederlag. At man ikke lykkes like godt som andre. At man av mange oppfattes som underlegen.

Da må egen æren gjenopprettes og de andre tape ære. Rammes der det gjør mest vondt. Påføres mest mulig skam.

Er dette en viktig drivkraft, er det ikke bare ærefullt å hevne seg på israelske borgere for hva Israel har gjort, men hvilke som helst jøder, hvor som helst. 

Slike holdninger kjenner vi igjen også fra norrøn ættekultur. Hevn/blodhevn var godtatt overfor andre ætter, når noen i den ætten hadde gjort noe mot noen i min. Det var ikke den enkelte person som var ansvarlig, men ætten, og dermed helt naturlig, riktig og viktig at det var ætten som måtte straffes.

Hvis mye av psykologien er så kollektivistisk, kan selv høyst legitim kritikk av Israel faktisk gjøre det vanskelig for jøder overalt.

Mens det i vesten ligger naturlig for mange å skille mellom Israel og jøder, og dermed reagere sterkt når kritikk av Israel blir kalt antisemittisme, er det ikke et like naturlig skille for alle. Selv direkte oppgjør med regjeringen i Israel eller enkeltindivider, kan i praksis tolkes som at hvilken som helst jøde er ansvarlig.

Bjørn Are Davidsen, rådgiver i Skaperkraft

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.

Det betyr selvsagt ikke at kritikk av Israel bør stanse, men vi må være veldig tydelig på at verken æreskultur eller kollektivistisk tenkning, enten den handler om klaner, raser eller annet, ikke er en løsning, men del av problemet. Det bringer ikke land videre, fremmer ikke robuste stater, styrker ikke menneskerettigheter.

De bygger ikke broer, men barrierer.

Det finnes kort sagt bedre grunnlag for flerkulturell tillit og samarbeid. Samtidig har vi et paradoks. For klaner har fått stadig større rom også i vesten. I Sverige styrker på ulike måter 40 klaner deler av økonomi og samfunn. Som en slags stater i staten.

Eller klaner.    

Løsningen er ikke å gi individualistiske kulturer mer ære enn andre. Men det er likevel mye som taler for andre idealer. For ydmykhet og selvransakelse. For tilgivelse og vende det andre kinn til. 

For å se individer. For å unngå gruppetenkning.

At ingen av oss klarer å leve fullt og helt etter slike idealer, betyr ikke at vi bør la være å prøve.