Kan kunstig intelligens være en person? Kristen tro kan være nyttig her.

«Kunstig intelligens er en misvisende term.» Det sa en naturviter til meg under et sommersymposium ved Gardasjøen i solfylte Italia. Jeg burde heller sagt: «Kunstige nevrale nettverk.» Grunnen til denne brorskapelige rettelsen var at maskiner tilsynelatende ikke har ekte intelligens av typen mennesker har.

Varianter av dette argumentet florerer på nettet. Den hevder at KI-systemer bare er avanserte kalkulatorer, som har mer til felles med en hær apekatter som febrilsk hamrer på tastaturet til de har produsert noe meningsfylt.

Men parallelt med skeptikernes avvisninger finnes metafysiske løfter fra andre som kunngjør den forestående singulariteten, og ankomsten av selvbevisste, superintelligente og autonome AI-systemer som tar over verden.

I de fleste bøker og filmer som behandler dette, er det forent med en apokalyptisk frykt for en mulig ødeleggelse av menneskeheten. I Hollywood, hvor manusforfatterne jevnlig produserer slike fantasier, preges de mer av en hverdagslig frykt for arbeidsledighet, med en framtid der roboter både produserer eposene om sin triumf og beroligende underholdning for de lavere, organiske intelligensene.

Hva er en person?

For kristne tenkere handler sentrale filosofiske og teologiske vurderinger om hvorvidt AI-systemer på et tidspunkt skal betraktes som personer, klassisk definert av Boethius som «individuelle substanser av rasjonell natur».

Det første spørsmålet er derfor om en kunstig konstruksjon på noen måte kan bli en substans, eller om dette er umulig. Eksempelvis middelalderteologen Thomas Aquinas synes ved første øyekast å mene at de ikke kan det, ettersom menneskeskapte gjenstander ikke er naturlig integrerte helheter.

Mennesker omskaper råvarer som stein, tre og metall til større strukturer, eksempelvis et hus, som til frustrasjon for eieren har en tendens mot å oppløse seg tilbake til sine bestanddeler.

For at et hus skal være en substans, må det oppnå en sterkere form for enhet, hvor tre, stein og metall mister sine selvstendige former, slik oksygen og hydrogen gjør når de danner vann, og etablerer en ny helhet med unike egenskaper.

Dette betyr at dersom mennesker skal kunne gjøre en kunstig intelligens til en substans, må det foregå ved naturlige prosesser, som organisk materie eller en form for kvantedatamaskin. Men kan den også være rasjonell og intelligent, tross min naturvitenskapelige kollegas skepsis?

Problem å skjelne ulike typer intelligens

Det grunnleggende problemet er at vi heller ikke vet om kollegaen vår er fornuftig, annet enn ved å snakke med ham eller iaktta hans handlinger. Hans indre liv er skjult for oss. Vi drar konklusjoner fra ytre tegn.

Når chatboter som ChatGPT virker å kunne samtale med oss på nivå med mennesker, huske alt som er skrevet, og analyserer på et nivå som overgår mennesket, blir det vanskelig å si at dette ikke er tegn på intelligens, samtidig med å si at dette er tydelige tegn på intelligens når kollegaen min gjør tilsvarende.

Dette er et stort problem for lærere. Er teksten studenten min sendte inn et tegn på forståelse og kunnskap, eller er det et tegn på kapasiteten hos kunstig intelligens?

Hvordan skal læreren kunne skjelne mellom disse? Det er ikke et framtidig science fiction-problem. Den framtiden er her og lærere må allerede håndtere den.

For en materialist, en person som hevder alt eksisterende kan reduseres til det materielle, er det vanskelig å fornekte at en kunstig intelligens vil bli en person ved et visst utviklingspunkt. Dette er ikke kun et metafysisk og religiøst interessant spørsmål, men også juridisk.

Det juridiske personbegrepet inkluderer både selskaper og land. En juridisk person har rettigheter, kan inngå avtaler og bli dømt i domstol.

Til forskjell fra et selskap som Telenor, vil en kunstig intelligens som juridisk person ikke trenge menneskelig intelligens for å kommunisere i rettssaler eller samtaler. Den er dermed enda mer lik en menneskelig person.

Det unikt menneskelige

På hvilken måte kan kristen tro være en ressurs i en utvikling hvor vi skal avgjøre om kunstige intelligenser har en slags personstatus mellom det juridiske og menneskelige? Hva innebærer det å si at et menneske har en sjel mens en menneskeskapt gjenstand ikke har det?

Det meste av våre tanker og følelsesliv er direkte avhengig av hjernens struktur og status. Om man er materialist, er det vanskelig å fornekte at en tilstrekkelig utviklet kunstig intelligens vil få en psyke, slik som et dyr.

For en kristen som tror at dyr ikke har en rasjonell sjel, slik et menneske her, blir samme konklusjon uunngåelig. Hvorfor skal ellers dyr ha rettigheter som en superavansert kunstig intelligens ikke har?

Å vekke spørsmål om hvorvidt mennesker, dyr og KI-systemer har sjel, kan se ut som om et klart inntog av religion på den sekulære arena.

Men dette er faktisk det avgjørende spørsmålet. Er mennesker kun avanserte biologiske maskiner eller har de noe som overskrider det materielle? En materialist kan ikke godta det sistnevnte.

Samtale om sjelen

Jeg vil derfor påstå at om vi ikke tillater eller oppmuntrer en offentlig samtale om den menneskelige sjelen, mister vi avgjørende kulturelle ressurser fra flere årtusener. Det holder ikke med en tynn, målrettet og instrumentell forståelse av fornuft og en samling postulerte verdier og rettigheter.

Om vi ikke samtaler med Platon, Aristoteles, de gammeltestamentlige profeter, Jesus og hans disipler, og videre med de andre religionene, har vi ikke de intellektuelle redskaper som kreves for å håndtere utfordringen med å forstå en stadig mer potent og avansert kunstig intelligens.

Vi som arbeider på høyskoler og universitet kan formulere regler for hvordan studenter får og ikke får lov å bruke kunstig intelligens. Men ved å ikke ta den større samtalen om det unikt menneskelige, viser at vår fantasi, våre tanker og sosiale systemer allerede er tilrettelagt for maskinenes måte å tenke.

Kanskje er fiksjonen helt nødvendig for å fange forestillingsevnen vår, slik som i den kinoaktuelle The Creator, men vi trenger også en offentlig samtale ut over underholdning, det praktiske og juridiske. Vi trenger et blikk for det metafysiske og evige for å kunne drøfte spørsmålet om hva vi er.

En tidligere versjon av denne tekst på engelsk er publisert av St. Stephen’s Forum, et tidsskrift på Bard College.

Clemens Cavallin, professor i KRLE, NLA Høgskolen, Bergen. Tilknyttet Tankesmien Skaperkraft.

Ansvaret for publisert innhold

Skaperkraft er uavhengig av politiske partier, interesseorganisasjoner og offentlige myndigheter. Den enkelte publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere.