Motbydelige markeder

Eksemplene til Sandel er mange. Det er i seg selv et poeng. Han vil vise at markedets logikk inntar stadig flere områder. Selv er han kritisk til utviklingen. Men hvilke grunner har han for å sette grenser for hva som kan selges og kjøpes? Et interessant svar er at mye viktig blir degradert og devaluert i det øyeblikket de får en prislapp. Som vennskap og kjærlighet. Hva endrer penger? I Norge kjenner vi debatten om prostitusjon og surrogati. Kan sex betraktes som en vare - eller blir kvinner alltid utnyttet? Omtrent samme tematikk er knyttet til surrogati: Kan det å bære frem et barn sees som en jobb? Mindre oppmerksomhet har vært rettet mot spørsmålet om organhandel. Men internasjonalt raser debatten, primært om nyretransplantasjon. I Norge - og i mange andre land - kan mennesker gi bort en nyre, for eksempel til et familiemedlem. Inngrepet er ikke særlig risikofylt, og mennesker kan leve et fullverdig og langt liv med bare en nyre. Men hvorfor reagerer mange mer negativt på at en nyre selges enn at den gis bort? Hva endrer seg når penger kommer inn i bildet? Rett til å selge Veldig lite, svarer filosofen Tait Szabo. Han har skrevet en provokativ avhandling om prostitusjon, organhandel og utpressing. Hans utgangspunkt er at alt det et menneske har rett til å gi bort, har det også rett til å selge. Aksepterer vi at noen kan donere en nyre, må vi også akseptere at vedkommende har rett til å selge samme nyre. Kan noen gi bort sex, kan vi ikke forby at vedkommende selger sex. Ut fra denne logikken aksepterer Szabo også utpressing. Har jeg har rett til å gi bort informasjon, for eksempel om hvem som lå sammen på jobbens julebord, må jeg også ha rett til å selge slik informasjon. Eller ta betalt for min taushet. Etter min vurdering viser dette eksemplet at prinsippet til Szabo ikke holder. Å gi bort noe kan være helt annerledes enn å selge noe. Solgte nyrer redder liv Professor i praktisk filosofi i Oxford, Janet Radcliffe Richards, skrev nylig boken The Ethics of Transplants, der hun kritiserer det internasjonale forbudet mot organhandel. Hun fastslår at mange døende ville ha overlevd ved nyretransplantasjon. Derfor bør vi gjøre alt vi kan for at flere organer blir tilgjengelige. Et (regulert) organsalg vil ha denne effekten. Men kan vi tenke så pragmatisk om denne typen transaksjoner mellom fattige og rike? Bør vi ikke heller motarbeide en utvikling som gjør at ressurssterke mennesker benytter organer fra den tredje verden som «reservedeler»? Reguleringer må til Radcliffe Richards hevder ikke at et alle markeder skal være frie. Hennes poeng er at transplantasjon redder liv. Derfor må vi ha gode grunner for å blokkere all handel. Andre er prinsipielle markedsliberalister: Hver enkelt må få bestemme hva han eller hun vil kjøpe eller selge. En transaksjon blir bare gjennomført når både kjøper og selger ser flere fordeler enn ulemper. Jeg vil jo si nei til en handel hvis jeg mener å komme dårlig ut. På dette området finnes tydelige ideologiske skillelinjer. Stanford-filosofen Debra Satz påpeker i boken Why some things should not be for sale hvor vanlig det er at staten regulerer markeder. Det finnes forbud mot ulovlig prissamarbeid og forbrukerlover. Staten griper inn for å hindre monopol og falsk markedsføring. Satz er kritisk til surrogati, prostitusjon, barnearbeid, organhandel og frivillig slaveri. Slike markeder er motbydelige og skadelige, hevder hun. Årsaken er at de som står på salgssiden, altså er villige til å selge en nyre eller sex, normalt vil ha få valgmuligheter. Presset de lever under er stort. Ofte vet de ikke nok om hva de begir seg inn på. Mange av oss vil ikke leve i en verden der vi moralske forpliktelser erstattes av økonomisk kjøpekraft. Men ubalansen mellom fattig og rik er ikke det eneste som får oss til å reagere når kontroversielle varer eller tjenester får en prislapp. Et eksempel kan være reaksjonene etter at en eldre kvinne før jul satte inn en avisannonse der hun lovte god betaling for å komme på besøk til en familie julaften. Annonsen sa noe om tragisk ensomhet, men det offentlige betaler jo mennesker for å være støttekontakter. Hva er galt om en privatperson bruker penger på noe som ligner? Et svar er at et juleselskap blir endret hvis noen betaler for plass rundt bordet. Vi ønsker ikke at vennskap og gode samtaler blir gjenstand for kjøp og salg. En kommune betaler for støttekontakt når et menneske har en diagnose og er syk. Nettopp derfor blir det dypt nedverdigende for en ressurssterk eldre kvinne å måtte betale for å unngå ensomhet på julaften. Penger endrer normer Michael J. Sandel mener at mye viktig blir verdsatt på en annen måte ved å blande inn økonomi. Det gjelder vennskap og boklesing - og sex. Mange vil tenke at sex devalueres når den ene ikke primært er motivert av lyst, men av økonomi. Penger kan endre normer. Sandel forteller om en israelsk barnehage som slet med at foreldre iblant kom for sent til å plukke opp barnet sitt. Barnehagen bestemte seg da for å forlange et fast beløp fra forsinkede foreldre. Hva skjedde? Langt flere foreldre begynte å komme for sent. Hvorfor? Antagelig fordi de ikke lenger følte seg forpliktet til å komme tidsnok; de kunne bare betale seg ut av å komme etter stengetid. Mange av oss vil ikke leve i en verden der vi moralske forpliktelser erstattes av økonomisk kjøpekraft. For når noe blir omdefinert til en betalt vare eller tjeneste, forsvinner alle andre spørsmål enn dette: «Hvor mye?»