Diagnose: berøringsangst

Fordommene mot sex uten intimitet er på full vei tilbake. Sexavhengighet og promiskuøs livsstil omtales ikke lenger som et moralsk problem, men som et helseproblem.

En gang spurte Paulus: "vet dere ikke at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver?" Kanskje er hans spørsmål mer relevant i dag enn vi ante. Lystens slaver Ditt seksuelle begjær vil kunne gjøre deg til sin slave. Denne advarselen lyser mot oss i artikkelen med den megetsigende tittelen Lystens slaver. Den ene etter den andre står de fram, de som, bokstavlig talt, har erfart dette på kroppen. De forteller sine historier, til skrekk og advarsel.  "Alt handlet om sex", sier den ene. "Det handlet ikke om kjærlighet, bare om intensitet", bemerker den neste. I ettertid synes det klart for flere av dem at det hele dypest sett dreide seg som en intimitetsforstyrrelse, om manglende evne til sårbarhet og tillit, om et forsøk på å bearbeide følelsesmessige traumer. Det innrømmes at de mange partnerne bare ble anonyme brikker i et stort spill. "Jeg ville erobre mann etter mann", uten at jeg våget å åpne meg opp eller komme de nær, sier hun. Det spilte ikke engang noen rolle om de var gift eller samboere, så lenge de ville ligge med henne. Egentlig handlet det nok om lengsel etter bekreftelse. Likevel rømte hun før det utviklet seg til noe mer. De som står frem setter også ord på skam og skyldfølelse over antall partnere. For noen ble alkoholen utveien. Mange erfarte at de ikke engang klarte å fungere i jobb og familieliv, sexlysten var totalt altoppslukende. Man viklet seg inn i et nett av løgner og manipulasjon. Sexen ble uansett bare en "kortsiktig glede" som ikke dekket de egentlige nærhetsbehov. Alle er de enige om at det er viktig med åpenhet om dette, for det er trolig mange flere enn det vi vet om som er blitt ofre for sitt eget seksualbegjær. Ja, det snakkes faktisk om at en sexepidemi som er under oppsegling, og som vil ramme våre samfunn som en tsunami. Ekko fra bedehuset Men hvem er det i dag, i vår moderne og fordomsfrie tid, som kan finne på å gi en så negativ og advarende beskrivelse av det seksuelle begjæret? Hvor er det man kan risikere å møte sterke advarsler mot sex uten intimitet? Og hvor er det noen fremdeles tolker promiskuitet som et uttrykk for nærhetslengsel og ønske om bekreftelse? Første mistenkt er trolig konservative kristne miljø. Selv er jeg vokst opp i slike og kan bekrefte at dette er helt typisk for kristen seksualdiskurs der man forsøker å motivere en konservativ seksualetikk, ved å peke på hvor problematisk det er, moralsk og følelsesmessig, å løsrive sex fra trofast og forpliktende kjærlighet. Men artikkelen er ikke sakset fra en eksotisk kristen trykksak. Den stod på trykk i Dagbladet Magasinet. Det er ikke ofte jeg sitter med følelsen etter å ha lest Dagbladet, av at jeg hørte ekko fra bedehuset. Særlig ikke når det er snakk om sex. Men den følelsen satt jeg med etter å ha lest Lystens slaver. Hvordan kan Dagbladet få seg til å reprodusere en konservativ kristen seksualdiskurs, og det til og med uten å reise så mye som et eneste kritisk spørsmål? Fra moral til sykdom Svaret er at den flyktige sexen, avhengigheten og de følelsesmessige omkostningene, konsekvent tolkes som en sykdom og en diagnose. Det er ikke lenger snakk om et moralsk problem, men om et helseproblem. Sexavhengighet heter det nå. Det handler ikke rett og galt, dyd og last, plikt eller ansvar. Nei, nå er det snakk om syk og frisk, sunt eller usunt. Når fenomenet er oversatt til diagnose, kan plutselig også Dagbladet ta i det, uten at det fremstår som gammeldags, fordomsfullt eller bakstreversk. Tvert imot er det tydelig at Dagbladet mener å kunne presentere oss for framtidens fortolkningsmodell, for forskingsfronten. I det følgende ønsker jeg å reflektere rundt, og problematisere, diagnostiseringen av fenomenet sexavhengighet. Men først har jeg behov for å understreke at jeg på ingen måte ønsker å bagatellisere den reelle lidelse de sexavhengige gir uttrykk for, eller det funksjonstapet de erfarer. Jeg er åpenbart ikke kompetent til å vurdere dette fra et faglig, medisinsk ståsted, men jeg har ingen prinsipielle problemer med å forestille meg at sexavhengighet virkelig kan kvalifisere til betegnelsen sykdom. For alt jeg vet, kan det også godt tenkes at den behandlingen som tilbys er både god og effektiv. For meg er det ikke noe problem å leve med at diagnosen sexavhengig finnes. Men jeg vil våge å påstå at dette burde være et tankekors, om ikke annet, for de som mest iherdig har argumentert for at den kristne seksualdiskurs er avleggs, irrelevant og fordomsfull. Hvorfor er det et problem å være avhengig av mye sex med mange, ulike partnere? Det er opplagt at de sexavhengige selv og de som mener å kunne behandle denne lidelsen, betrakter det som et problem å være avhengig av mye sex med mange, ulike partnere. Dette premisset problematiseres aldri i Dagbladet, men tas for gitt. Det er egentlig litt overraskende at det ikke reises noen kritiske innvedninger, for avhengighet er jo ikke i seg selv en lidelse. Vi mennesker er avhengig av så mangt, fra luft til kjærlighet. Mange av oss har dessuten behov for en kaffekopp hver morgen for ikke å få vondt i hodet, uten at vi oppsøker behandling av den grunn. Dersom det vi er avhengig av er sunt og godt, eller eventuelt lar seg tilveiebringe uten større omkostninger, lever vi godt med avhengighet. Kunne det ikke tenkes at sexavhengighet var noe man kunne leve godt med? Ofte gis jo fenomenet avhengighet faktisk en positiv tolkning når det er snakk om kjærlighet og seksualitet. Det å være hjelpeløst fortapt, behersket av en kraft høyere enn deg selv, er jo nærmest definisjonen på vellykket sex - og kjærlighetsliv, får man av og til inntrykket av. Man kunne kanskje til og med anføre som premiss at alle sunne mennesker i grunnen er sexavhengige på den ene eller andre måten. Dersom vi mangler behov for å ha et sexliv, er dette neppe noe sunnhetstegn. Og var det ikke slik at alle seksuelle preferanser, innenfor lovens grenser, var like gode og like dårlige? Med hvilken rett kan en lege komme og fortelle oss at avhengighet av sex er en sykdom, dersom avhengigheten knyttes til mye sex og med mange personer? Skal all erfart lidelse diagnostiseres? Til dette kunne man innvende at dette ganske enkelt handler om å ta den sexavhengiges erfaringer på alvor. Dersom sexavhengighet oppleves som en lidelse – ja, da er det en lidelse. Og dersom denne lidelsen oppleves sterk nok, er det helsevesenets jobb å diagnostisere og behandle denne. Men da antar jeg at man også – for å gjøre et provoserende tankeeksperiment – ville mene at homofil bør diagnostiseres som en psykisk lidelse, og behandles deretter, dersom det skulle vise seg at enkelte homofile betrakter sin legning som en lidelse? Jeg innbiller meg imidlertid at mange rygger for en slik konklusjon, fordi de ville mene at dette ville være stigmatiserende for homofile generelt. Men er det ikke like stigmatiserende for de som eventuelt trives med en promiskuøs livsstil, og som gladelig vedkjenner seg sin avhengighet av mye sex med mange, at dette nå skal kalles en sykdom? Har ikke mørkemennene i grunnen sluppet inn bakveien, og byttet ut prestekappene med sykehusfrakker? Mitt anliggende er på ingen måte å argumentere for at homofili skal gjenintroduseres som en offisiell diagnose, men å peke på det prinsipielle problem knyttet til å diagnostisere på basis av erfart lidelse. Skal vi befris fra vår appetitt på sex eller fra vår dårlige samvittighet? Et annet viktig poeng er at den lidelse sexavhengige beskriver, i noen grad synes å være kulturelt betinget. Og da melder spørsmålet seg om man ikke skulle satse på å forandre kulturen heller enn den aktuelle livsstilen. Ja, kunne det ikke tenkes at problemet egentlig dreier seg om at samfunnet påfører sexavhengige en kunstig følelse av skam og skyld, for en livsstil de egentlig ikke hadde trengt å skamme seg over i det hele tatt? Og ville ikke det innebære at det er samfunnet som trenger enda litt mer behandling mot seksuelle fordommer, fordi vi ennå ikke har klart å akseptere de helt naturlige og sunne driftsmønstre som får fritt utløp hos de sexavhengige? Og ville ikke i så fall den beste behandlingen av sexavhengige rett og slett vært å hjelpe de til å forsone seg med – ja endog lære seg å nyte, verdsette og være stolt av – sin egen umettelige appetitt på mer sex med nye partnere? Dersom man virkelig mener alvor med sitt program om seksuell frigjøring, er det i det minste påfallende at ingen av de ovennevnte innvendinger reises. Diagnostisering forstått som kulturell fortolkningsstrategi Helt uavhengig av om sexavhengighet virkelig kvalifiserer til å betegnes som en diagnose, noe jeg altså ikke har prinsipielle eller faglige innvendinger imot, er det grunn til å betrakte diagnostisering som et kulturelt og sosialt fenomen, med tilhørende fortolkingsstrategier. Når vi diagnostiserer beskriver vi ikke bare virkeligheten, vi gir også en normativ tolking av den. På meg virker det som om sexavhengighet kan betraktes som et liberalt dilemma, som motiverer en form for liberal tolkingsstrategi. For hva gjør vi når selve den frihet som vi med rette verdsetter så høyt, er det som tar oss til fange? Og hva gjør vi når friheten til mye sex, utvikler seg til en selvpålagt sextvang? Det kunne vel ikke tenkes at den seksuelle revolusjon, som andre revolusjoner, ender opp med å spise sine egne barn? En kjærkommen løsning på det dilemmaet sexavhengighet representerer, er å diagnostisere det. Først og fremst er det en effektiv måte å isolere fenomenet på. Man isolerer det til noen utvalgte personer som er behandlingstrengende. Dernest isolerer man fenomenet fra den fellesmenneskelige erfaringsvirkelighet. Det dreier seg plutselig om et spennende og eksotisk fenomen som man kan betrakte fra trygg avstand, og lese tankevekkende dybdereportasjer om i avisen. Når vi så er blitt enige om at dette er en sykdom, gir det seg selv hvordan problemet skal håndteres. Sykdommer må som kjent behandles, helst av profesjonelle. Her kreves kompetanse, forskning, faglighet, fremmedord og institusjoner. Alt sammen skaper en kjærkommen distanse. Ironisk berøringsangst Trangen til distanse og diagnostisering er påfallende, fordi lidelsen som beskrives har berøringspunkt med min og din seksualitet. Det dreier seg om noe så normalt som begjær, nærhetslengsel, relasjonsvegring og uønskede personlighetsmønstre, samt drifter sterkere enn våre moralske intuisjoner og sunne fornuft. Man kunne til og med hevde at den diagnostiske distansen, med tilhørende avstandsempati, er direkte hyklerisk, all den tid de sexavhengige tross ikke har gjort noe annet enn å ta den livsstil som er blitt dem anbefalt og "dratt den litt langt". Og hva er vel mer passende enn at det er nettopp Dagbladet som viser sin empati med de som lider av mye sex med mange? At nettopp sexavhengighet møtes med berøringsangst, er dessuten ironisk fordi selve lidelsen jo springer ut av en angst for berøring. For var det ikke nettopp berøringsangsten, frykten for virkelig hengivelse og nærhet, som kjennetegnet den anonymiserte sexen? Man var ikke redde for sex, så lenge den ble utført mekanisk og uten innlevelse. Men man flyktet når sexen utfordret til berøring. På samme måte er heller ikke vi er flaue for å snakke om sex, så lenge vi kan bruke teknisk, ironisk, deskriptivt eller vulgært språk. Dermed skapes det en forestilling om at vi snakker veldig uanstrengt om alt som har med sex å gjøre. Men våger vi å snakke om sex på en slik måte at det faktisk berører? Rehabilitering av den kristne seksualdiskurs Dersom du tar på deg prestekjole og advarer mot flyktig sex, løsrevet fra intimitet, trofast og kjærlighet, fremstår du fort som gammeldags. Dersom du forsøker å hevde at det gjemmer seg et udekket behov etter virkelig nærhet bak mye moderne promiskuitet, smiler man forlegent. Dersom du i tillegg antyder at den frihet som skulle følge med den seksuelle revolusjon i mange tilfeller snarere vil vise seg å lede til fangenskap, er du reaksjonær. Skulle du finne på å innby til sjelesorg og skriftemål, har du overskredet en usynlig grense og blitt moralist. Men om du bytter ut prestekjolen med en sykehusfrakk, og sier mer eller mindre det samme, i pent diagnostisk språk, renset for religiøse og moralske referanser, representerer du derimot forskningsfronten. Du vil ikke engang møte et eneste kritisk spørsmål, for det du snakker om angår jo tross alt bare de som er syke. Problemet som behandles er imidlertid påfallende likt det kirken alltid har snakket om, og behandlingsmetoden som foreskrives mer eller mindre identisk. Nå heter det ikke lenger sjelesorg, men samtaleterapi. Jeg vil ikke bare hevde at kirkens seksualdiskurs er relevant, jeg vil også påstå at kirken forvalter en viktig ressurs i møte med den avhengighetsproblematikk som skisseres. For finnes det noen andre enn kirken som ville våget å komme de avhengige i møte, og å anerkjenne de som, moralske subjekter? Det er påfallende at de sexavhengige selv ikke nøler med å beskrive sin livsstil med moralsk språk, eller å sette ord på hvordan deres livsstil gjorde dem kyniske i møte med sine medmennesker. Like påfallende er de at deres behandlere mangler språk for denne siden av virkeligheten. Sexavhengige trenger åpenbart omsorg, støtte, vilje til forståelse og ekte empati. Kanskje trenger de også profesjonell behandling som går ut over det en vanlig prest har kompetanse på. Men dersom ingen faktisk tør å bekrefte den sexavhengige som moralsk ansvarlig person, reduseres den sexavhengige til noe mindre enn han eller hun er. Å anerkjennes som moralsk subjekt, handler om å bli tatt på alvor som elskende, kjempende, feilende og ansvarlig person. Bare den som anerkjennes som moralsk subjekt som vil kunne møte den hun elsker med hele sin person, uten berøringsangst. Og det er jo nettopp i dette møtet – person mot person ­– vi utfordres til å våge den berøringen som gir mot til å leve i den gode, gjensidige avhengigheten. Den avhengigheten de sexavhengige var så redde for.