Kirken på defensiven

Gateprest Jan Christian Kielland fremlegger i Aftenposten 27.12.12 en lang rekke  unnskyldninger for hvorfor kirkens menn og kvinner med god samvittighet kan utebli fra norsk mediedebatt. Det er en alt for defensiv holdning.

Både Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås og Morgenbladet/Bergens Tidendes kommentator Frank Rossavik har i den senere tid etterlyst flere kirkelige aktører i samfunnsdebatten. I motsetning til dem mener gateprest i Oslo Jan Christian Kielland at det beste er å tie. For i tillegg til stort arbeidspress kan man risikere å få helvetesskremsler i innboksen. Jeg er enig med Kielland i at mange teologiske tema egner seg best i en personlig samtale, men vil utfordre hans forståelse av hva kirkelige aktører og kristne generelt bør kunne bidra med i den offentlige debatt. Kirkens mandat i debatten bør etter mitt syn ikke begrense seg til å drøfte kun teologiske og kirkelige anliggender. Den store evangelikale tenkeren og forfatteren Os Guiness stilte følgende retoriske spørsmål vedrørende kristnes samfunnsengasjement under et Oslo-besøk høsten 2011: Handler det om "justice" eller "just us"? Jeg mener vi som kristne og Kirken da har et helt tydelig ansvar for å engasjere oss i kampen mot urettferdighet og i arbeidet for å skape et godt samfunn å leve i for oss alle. Det kan handle om å stå opp for de som ikke selv har en stemme, slik biskop Kvarme med flere gjorde i mars i fjor for de etiopiske asylbarna. Kan vi til og med forsvare andres rett til å leve og mene noe som strider med vår personlige overbevisning? Kristne bør være konstruktive, løsningsorienterte aktører i samfunnsdebatten, uten å nødvendigvis måtte påberope seg støtte fra hele den kristne befolkning i sin meningsytring. Om prestene og de ansatte i Kirken har lite kapasitet til overs for å delta i debatten slik som Kielland antyder, blir det desto viktigere å istandsette andre, gjerne også unge kristne, til konstruktivt samfunnsengasjement.