Når konservativismen blir nostalgisk

I sin analyse av kristenkonservativismens krise, greier ikke Jan Bygstad å skille det vesentlige fra det uvesentlige, budskapet fra dets uttrykk.

For ikke lenge siden hevdet Tarjei Gilje at kristen konservativisme er i «krise». Dette er en virkelighetsforståelse jeg deler. Jan Bygstad bestemte seg deretter for å analysere forskjellige forhold som har ledet til denne kritiske situasjonen.

Bygstads resonnementer er alltid velfunderte. Han er en av de mest uredde og oppegående teologene vi har – bare det var flere som ham. Men samtidsanalysen hans fremstår som påfallende selektiv. Den er nostalgisk. Kan det tenkes at den konservative krisen må forstås som en konsekvens av de sentimentene som preger nettopp Bygstads analyse?

Hvorfor og hvordan

I henhold til Bygstad, er krisen fremelsket av min generasjons ønske om å «ha det kjekt og trives i kristen sammenheng.» Dette ønsket har fått en mer sentral plass enn «kunnskap», enn «læren». Og dermed har det konservative mistet sin kraft.

Det er ingen tvil om at det er mangel på dyp forkynnelse. Vi hører mye om «kjærlighet», lite om «hellighet». Men spørsmålet Bygstad ikke stiller, er hvorfor og hvordan vi er havnet her. Jeg tror dette må forstås som en prosessuell utvikling. Denne kan vi dele opp i tre perioder, som jeg her vil ta for meg: «Passivitetens periode», «Den nye kulturs periode» og «De unges periode».

Passivitetens periode

Norsk konservativisme må sies å være bemerkelsesverdig passiv. Kirken har vært innkrøkt i seg selv, uten evne til å prege samfunnet. Hvor er statslederne som er tydelig på sin konservatisme? Næringslivslederne? De intellektuelle? Kunstnerne og akademikerne? De finnes knapt.

Den norske Grunnloven er inspirert av samme filosofiske tankestrømmer som den amerikanske. Kulturen vår var derfor i utgangspunktet svært mottakelig for konservative resonnement. Alt har ligget til rette for en norsk offentlighet med rom for det konservative.

Men i den aktive konservativismens fravær, har en fundamentalistisk sekularisme fått vokse frem. Vi har bevegd oss bort fra den amerikansk samfunnsmodellen der tro er en naturlig del av offentligheten. Nå beveger vi oss mot en fransk samfunnsmodell der tro og offentlighet regnes som gjensidig utelukkende. Her blir den troende latterliggjort bare fordi han tror. Og når kulturen, i forlengelsen av dette, ikke utsettes for konservative resonnement, da endres den.

Den nye kulturs periode

Kulturen er forandret. Vi befinner oss i en tid som kanskje best kan karakteriseres som post-kristen. Dette innebærer at kulturen ikke er mottakelig for det kristne slik som det den en gang var. Det er ikke bare det at kulturen ikke liker konservative resonnementer, den forstår dem simpelt hen ikke. Når vi som konservative for eksempel lar oss begeistre av det estetiske og mystiske ved «pakten», så vil ikke nordmenn skjønne hva det er vi snakker om.

Hvordan forholder konservativismen seg til disse endrede omstendighetene? Og det er her jeg tror Bygstad svekker fremfor å fremme sunn konservativisme. For hva er egentlig sunn konservativisme? Hva ønsker man å konservere? Sunn konservativisme skiller det vesentlig fra det uvesentlige. Det er kun den første som må vernes uansett hva. Dette ble ur-kirken tvunget til raskt å ta inn over seg, med de komplikasjonene som oppstod da hedningene skulle podes inn på vintreet.

Et godt men noe forenklet skille er følgende: Sannheten er vesentlig, alt annet uvesentlig. Ved å gjøre uttrykksmåten til vesentlig i seg selv, som Bygstad gjør, forhindrer man at flere mennesker får kjennskap til sannheten. Bygstad definerer det uvesentlige som vesentlig, og svekker således konservativismen som helhet.

Vi kan som allerede nevnt lese om en ur-kirke som tilpasset uttrykksformen etter kulturen. Og i vår tid, dominert av det populærkultur, ja, da må vi kanskje tilpasse uttrykksformen det populærkulturelle. Hvorfor? Fordi vi ikke vil at det uvesentlige skal bli til hinder for det vesentlige. Dette har den nye, unge generasjonen forstått.

De unges periode

Den nye, unge generasjonen kjenner vår tids kultur. Den forsøker å gjennomsyre denne kulturen med sannhet. Et fortellende eksempel: En av studievennene mine her i Bergen, er en av disse unge lederne Bygstad kritiserer. I hans kirke er det ikke Bygstads generasjon som bretter opp ermene for å dyrke frem vekst, det er studentene. Denne vennen forteller at han savner flere ledere fra de eldre generasjonene. Men når de ikke er der, hva skal man gjøre? Nå skal de unge plante en ny forsamling.

Dette er én av flere kirker der det stadig inviteres med mennesker uten noe kjennskap til kristendommen. Hele byen legger merke til disse kirkene, utelukkende på grunn av de unge. Det er en oppsiktsvekkende potent generasjon, full av energi. Og denne energi er avgjørende for å verne om konservativismen.

Men som alle unge, er også denne generasjonen umoden. Vi trenger uredde og oppegående teologer som kultiverer oss inn i en holistisk, radikal paktsforståelse. Vi er i en tid der det er behov for forkynnere som reaktualiserer konservativismen. Da kan man undre seg over hvorfor Bygstad velger å distansere seg fra denne generasjonen, fremfor å tilnærme seg den. På denne måten marginaliserer han seg selv både overfor unge kristne spesielt og sin samtid generelt. Tenk hvor mye bedre, om Bygstad heller søkte å kjærlig formane denne generasjonen til modenhet.

Sannhetsorientert teologi

Uten uttrykksformer som kommuniserer i vår samtid blir det umulig å nå frem med et konservativt budskap. Kommunikasjon forutsetter at avsender og mottaker snakker samme språk. Men vår samtid snakker ikke det tradisjonelle kristenmannsspråket. Hvordan skal man da kunne verne om konservativismen? Man må lære seg det nye språket.

Konservativisme er ikke nostalgisk teologi. Det er sannhetsorientert teologi. Sannheten forandrer seg ikke. Men kulturen forandres. Da må utrykket kanskje endre seg for å sørge for at denne sannheten fortsatt kan preger kulturen.