Bergen er troendes til det meste

Visste du at 72.2 % prosent av bergenserne er medlem av Den norske kirke? Og at resten av oss enten er registrert i en frimenighet, i Branns supporterklubb eller i venneforeningen til Bryggen? I mentalitet, engasjement og fremferd er vi en religiøs by, og det skal vi ikke skamme oss over.

I Bergen begynner alt som er stort og viktig på B. Brann, Bryggen, Bybanen og Buekorps. Det gjør også byens raskest voksende menighet, nemlig Bergenskirken, eller for å være helt presis: Salt Bergenskirken. For etter en ekspansiv vekst måtte navnet suppleres slik at man kan utvide og ta med seg strilene også. I fjor kom Salt Nordhordland og i høst kommer Salt Os.

Sammen med Pinsekirken Tabernaklet (Bergens største kristne frimenighet) og Credokirken (hvor jeg er medlem) driver de tre en felles bibelskole. I høst med rekordhøyt antall elever. Samarbeidet er unikt, for selv om vi diskuterer mye i Bergen og frontene kan være steile, så er det mange eksempler på at man får til spennende samarbeid. Så også i bibelskolene.

I den andre enden av skalaen finner vi en del mindre menigheter. Den minste av dem som er statsstøtteberettiget i Bergen, er en pinsemenighet i Arna med to medlemmer. Sammen med andre små (men litt større) menigheter gir de oss et stort mangfold å velge i. Dessuten skal det ikke mye til før de får en voldsom vekst.

Men det er ikke bare kristne menigheter i Bergen. Den største menigheten utenfor den norske kirke er Bergen moské som har nesten 2200 medlemmer. Sammen med flere andre gjør de byen vår mer mangfoldig og mer spennende. En trend vi har sett i hele Norge er at innvandringen fører til nye trossamfunn og for noen, rask vekst. De ulike ortodokse (kristne) menighetene i Bergen er blant dem, og i 2014 var antallet medlemmer nesten 1000.

Religion og trosutøvelse er ikke uvesentlig for en by. Det gir aktiviteter, sosialt arbeid, flotte kirkebygg og viktig tilbud til barn og unge. Men viktigere enn det er hva religionen og troen betyr for enkeltmennesker. For mange gir den mening med tilværelsen og et håp om at det er noe som er større enn oss mennesker, ja, selv større enn oss bergensere.

Faktum for Bergen er at byens menigheter historisk sett har bygd både sykehus, skoler og barnehager. Institusjonene står her fortsatt, sammen med mye nytt sosialt arbeid for dem som trenger det mest. Vi ser stadig nye tiltak for rusavhengige, og nå er det en voksende bevegelse mot menneskehandel i mange menigheter.

Hva er så det beste med at vi er en religiøs by? Det har opplagt formet vår identitet og byens mangfold av uttrykk og tilbud. Men enda viktigere er det å spørre hva slags verdier byen preges av når det er sterke religiøse innslag. Det handler ikke bare om hvordan man behandler sin neste og hjelper dem som trenger det mest. Det kan også handle om verdier som tilgivelse, ordet jeg synes er vakrere enn noe annet ord. Ikke fordi det er lett. Men fordi det er en gave, til oss selv og våre medmennesker. Det er selve essensen i min egen tro. I Bergen er det lov å reise seg igjen, det er lov å komme tilbake.

For å være en attraktiv by trenger vi liv, raushet og sosiale sikkerhetsnett. Byens religiøse miljøer bidrar til det. Mens vi i Norge ofte problematiserer troens plass, har den en selvfølgelig plass ellers i verden. Bergen med sine mange menigheter og mange religiøse innslag, bør først og fremst lære av utlandet – slik vi har latt byen bli preget på andre områder som kultur, handel og utdanning. Det er et gode for oss som enkeltmennesker og som samfunn at troen er synlig.

I Bergen har ekte lidelse ett navn: Brann. I byen vår er det ingen andre trosretninger som gir mer smerte og fortvilelser. Men er vi på vei til himmelen, kan man selvsagt tåle litt av den ekte lidelsen.