Den uforutsigbare pater

Arnfinn Haram overrasket ofte. Som da han anmeldte Cupidos jubileumsnummer.

Søndag døde Arnfinn Haram, bare 63 år gammel. De siste årene møtte jeg ham en rekke ganger i styret for den kristne tankesmien Skaperkraft. Mens mange synes styremøter ofte kan bli for lange, tok Haram gjerne til orde for lengre og hyppigere møter. For vi måtte få tid til å tenke ordentlig - vi skulle jo drive tankesmie. Haram leste og tenkte mye. Han pløyde dypt, men var også folkelig, raus med smil og vennlighet. Han kom alltid i full munkeskrud - men ofte med en tidsriktig og fargeglad ryggsekk. Haram forenet tilhørighet til den gamle kirke med frisk tilstedeværelse i vår tid. Selvironisk kunne han kalle seg selv «en munk i middelalderen som skriver i Klassekampen». Haram var glad i avvæpnende ironi. «Mange spør seg om det er mogeleg å formidle kristen tru i dagens Noreg,» innledet han en artikkel med og fortsatte: «Skal ein pøse på med eld og svovel eller gjere artige krumspring og tilpasse seg marknaden. Den fyrste løysinga har vorte så sjelden og utenkjeleg, at det kunne vore artig å prøve, berre av den grunn». Seksuell tenning Første gang jeg virkelig la merke til Arnfinn Haram skrev han om porno i Morgenbladet. Det var i 2009. Konservative kristne kan lett fremstå som lite annet enn en utrettelig og forutsigbar refsere av alt det kristne har refset i et par tusen år. Haram brøt gang på gang med det forutsigbare. Han var både konservativ og radikal; han forsvarte pavelige læresetninger samtidig som han kjempet for fattige og marginaliserte. Og når Haram skrev om erotikk, som han presiserte var på oppdrag fra avisen, nøyde han seg ikke med snever pornofiendtlighet. Det er modig av en munk på omtrent 60 år å avslutte anmeldelsen av Cupido slik: «Erotisk kveik er menneskeleg og nødvendig. Men dersom eg vil ha seksuell tenning, droppar eg Cupido og tek heller ein tur i Bogstadveien.» Mørke pietister Interessefeltene hans var mange - filosofi, litteratur og kunst. Det var nok heller ingen tilfeldighet at han døde på sykkeltur i Nordmarka. Pateren så på naturen som Guds vidunderlige skaperverk. Den som er noenlunde kjent i det kristne landskapet vet at avstanden mellom bedehuset og Den katolske kirken har vært betydelig. Likevel oppdaget jeg raskt at vi delte mye. Haram var oppriktig glad for fellesskap på tvers av kirkelige skillelinjer. Ganske nylig skrev han: «Biletet av den typiske konvertitten som lett liberal høgremann, matmons og vinkjennar med kulturelle preferanser for Italia og Frankrike har endra seg raskt. Det finst også stadig fleire konvertittar som ikkje har hatt trong for å distansere seg så veldig frå mørke pietistar og trasige pinsevener. Tvert om er det mange som i dag oppdagar at tradisjonell, folkeleg norsk kristendom slik du finn han i vekkingsrørslene, har mange felles trekk med den katolske trua». En av disse konvertittene var Haram selv. Men han var vanskelig å sette i bås. Forfriskende vanskelig.