Statens samvittighetstvang

Regjeringen vil tvinge kristne leger til å handle i mot sin samvittighet når det gjelder abort. Det skremmer.

I noen måneder har det vært en viss debatt om legers «reservasjonsrett». Det skyldes at regjeringen har sendt ut et «rundskriv» som gjorde det klart at fastleger er forpliktet til å henvise kvinner til abort og bidra til at lesbiske par kan få kunstig befruktning. Mange leger synes dette er vanskelig ut fra deres tro – om den er kristen eller muslimsk. Disse legene blir nå møtt med minimal respekt. Arbeiderpartiets statssekretær Robin Kåss uttalte i mange medier i går at slike leger bør finne seg noe annet å gjøre. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sa til Aftenposten for noen måneder siden at legers samvittighet ikke betyr mye: «Ingen fastleger kan nekte å henvise lesbiske par til kunstig befruktning eller levere ut prevensjon, selv om det strider mot legens samvittighet.» I NRKs aktualitetsprogram «Her og Nå» 14/2 opptrådte Kåss sleivete. Først forsikret han om at regjerningen hadde stor respekt for ulike syn på vanskelige spørsmål som abort. Deretter slo han fast at kvinner måtte sikres muligheten til å møte leger uten «fordommer». Respekten stikker altså ikke særlig dypt. Etter dagens lov har helsepersonell heldigvis mulighet til å reservere seg i mot å delta under abortinngrep. Dagens debatt handler altså om noe annet; om fastlegers mulighet til ikke å henvise pasienter videre til helsetjenester de opplever som dypt problematiske. Men de siste dagers debatt tyder på at mange er positive til tvang. Som en aktør skrev på twitter 14/2 om kristne leger: «De kan mene hva de vil, men de skal pokkern meg gjøre jobben de betales for!» Det er ikke mye toleranse og respekt i et slikt utsagn, men innholdsmessig sier regjeringen omtrent det samme. I Norge har vi et såkalt inkluderende arbeidsliv. Det er bra. Har du vondt i ryggen, kan du be om tilpasset arbeidssituasjon. Har du aleneansvar for barn, har du rett på ekstra mange sykedager for barna. Er du over 60 år, får du en ekstra ferieuke. Arbeidsgivere er i stor grad forpliktet til å ta hensyn til arbeidstakerne. Men å ta hensyn til menneskers tro er tydeligvis noe helt annet. Da blir fleksibilitet et onde. Det vitner om totalitære tendenser. Når regjerningen er klar for å overkjøre legenes samvittighet i et slikt spørsmål viser de liten respekt for at menneskers tro har konsekvenser. Er det ikke egentlig en oppfordring til dobbeltmoral når regjerningen nå sier: Du kan mene hva du vil, men du får ikke lov å ta noen konsekvenser av troen din. Det finnes en abortlov i Norge. Mange kristne, og mange muslimer, synes den er dypt problematisk. Men legene vi nå snakker om forsøker altså ikke å hindre kvinner fra å ta abort. Ingen har lenket seg fast utenfor operasjonssaler. Tvert i mot er det kommet tydelig frem at legene viser pasientene stor respekt, og legger til rette for at pasienten får hjelp av en annen lege. Slik må det nok være i et demokrati. Og det fungerer bra. Som VG fortalte 12/2: Departementet kan ikke fortelle om noen konkrete problemer, eller direkte klager, i forbindelse med den reservasjonsretten som enkelte leger praktiserer. Vi trenger altså ikke å spille pasientenes rettigheter ut mot legenes. Regjerningen kan både gi klar beskjed om at kvinner har krav på abort – og samtidig gir leger en ryddig mulighet til å følge sin samvittighet. I Norge har vi en stor stat. En stor andel av norske arbeidstakere betales med offentlige midler. Betyr det at disse må mene det samme som staten? Realiteten er at den norske stat mener svært mye. Noe kommer til uttrykk i lovverket, noe mer indirekte. Mye av det staten mener er det stor enighet om – som at røyking er usunt, at variert kosthold er viktig, at klimaet må beskyttes, at bilbelte må brukes og at rasisme er utålelig. Så vet vi at mange også har innvendinger mot en del av statens ideologi. Noen protesterer mot at klimaendringene er menneskeskapte, at lesbiske par bør få kunstig befruktning, at skolegudstjenester kan arrangeres, at abort er akseptabelt og at homofilt samliv er nøyaktig like bra som heterofilt samliv. Mange vil i oppleve omfattende yrkesforbud hvis staten nærmest forlanger at bare de som fullt og helt støtter opp om offisiell ideologi kan jobbe i det offentlige. Mange vil si: «Et sted må grensen gå». Så spør de om ansatte på Rema kan nekte å selge alkohol eller kondomer, om leger knyttet til Jehovas vitner kan avstå fra å gjennomføre blodoverføringer eller om lærere kan sympatiserer med Vigrid. Spørsmålene er relevante, og noen er litt vriene. Det må finnes noen grenser for hva mennesker kan gjøre eller ikke gjøre ut fra sin samvittighet. En lærer kan kanskje sympatisere med Vigrid, men han har et stort problem hvis han presenterer rasistiske holdninger overfor elevene. Jeg har mest skrevet om abort i denne artikkelen. Det skyldes at jeg mener spørsmålet befinner seg i en annen kategori enn for eksempel spørsmål om prevensjon. Jeg trodde også det var stor enighet i samfunnet vårt om at abortspørsmålet er vanskelig og ulike syn må respekteres. En fremtredende lege hevdet 14/2 på twitter at en parallell til ikke å henvise til abort «ville vært om en lærer av samvittighetsgrunner ikke kunne snakke med mørkhudete». Virkelig? Kan reinspikka rasisme sammenlignes med det å avvise abort? En lege er forpliktet til å redde liv. En kristen lege vil mene at det å bidra til et abortinngrep er å gjøre det motsatte av hva han er utdannet til; å ta liv istedenfor å redde det. Helt annerledes blir det hvis en lege for eksempel ikke vil bidra til blodoverføring. For dette er en handling som kan redde liv. Derfor bør den være en plikt. Mye tyder på at regjerningen nå legger opp til en praksis som kolliderer med internasjonal lov. En resolusjon som Europarådet har vedtatt, og som Norge er forpliktet på, lyder: «Ingen person, sykehus eller institusjon skal tvinges, holdes ansvarlig eller diskrimineres på noen måte fordi man nekter å utføre, akseptere, hjelpe til med eller henvise til et abortinngrep (…) eller noen annen handling som vil medføre at et menneskefoster eller embryo dør, uansett hva som er årsaken.» Resolusjonen fastholder her eksplisitt retten til å reservere seg mot å henvise til et abortinngrep, og ingen skal diskrimineres fordi man gjør bruk av denne retten. Da er det alvorlig at regjerningen sier det motsatte og i praksis sørger for yrkesforbud for fastleger som ønsker å reservere seg.