Det offentlige i konflikt med individets tro

Flere saker de siste ukene viser hvordan det offentlige sliter med å forholde seg til personer som ønsker å ta sitt livssyn på alvor i hverdagen. For snever juridisk tolkning av regelverket er tydelig i begge tilfeller.

Vårt Land fortalte den 14.11 om en arbeidsledig adventist som ble nektet dagpenger av NAV fordi han på NAVs standardskjema krysset «nei» på spørsmålet om han er villig til å ta på seg "ethvert arbeid". Få dager senere, i Vårt Land 19.11, kunne vi lese om muslimske elever ved Ulsrud videregående skole i Oslo som ikke får lov til å be på skolens område, heller ikke i friminuttene. Elevene må derfor knele i bønn på en parkeringsplass. Trosfrihet versus enkeltregler Den første saken aktualiserer forholdet mellom enkeltregler i lovverket, herunder folketrygdloven, og overordnede normer som verner trosfrihet og forbyr diskriminering på grunn av tro og livssyn. Slike overordnede normer gjelder også som norsk lov i og med menneskerettsloven og diskrimineringsloven. Fylkesdirektør i NAV Vestfold, Trine Heibø Holm, synes ikke å ta hensyn til det når hun sier at "vi forholder oss til eksisterende regelverk hvor religion ikke er unntaksgrunn" (VL 19.11). Dette tyder på en ganske snever og formalistisk tilnærming til den aktuelle regelen i folketrygdloven. Skal man ta lovteksten og NAV-skjemaet på ordet, må da en arbeidssøkende være villig til å jobbe for eksempel som telesexvert eller som stuntmann. I praksis sitter neppe NAV-ansatte og leter fram slike jobber. Så langt jeg kan bedømme, må det være aktuelt å tolke den innskrenkende også slik at personer kan reservere seg mot enkelte typer arbeid som strider mot deres tro, nettopp på grunn av forholdet til trosfriheten. I en rettslig vurdering kan det ikke holde bare å forholde seg til en misvisende utformet lovtekst i folketrygdloven § 4-5. Manglende respekt fra det offentlige Når det gjelder spørsmål som reiser seg i spenningsfeltet mellom enkeltmenneskers og gruppers trosfrihet og storsamfunnets normer, trenger det ikke alltid å være et poeng at de rettslige yttergrensene skal fastlegges. Tvertimot har det en stor verdi om det offentlige forsøker å komme folk i møte når det gjelder spørsmål som vedrører tro og livssyn, og slik hindre konflikter i å eskalere til klagesaker og rettssaker. Flere moderne filosofer, for eksempel den berømte amerikanske rettsfilosofen Ronald Dworkin, har pekt på hvert enkelt menneskes krav på omtanke og respekt som helt grunnleggende. Alle mer spesifikke rettigheter og politiske målsetninger kan knyttes til dette. Denne viljen til tilrettelegging skal selvsagt utøves innenfor rimelighetens grenser. Om en person hevder at i følge hans tro kan han kun jobbe på to av ukens syv dager, er det neppe grunn til å ta en søknad om dagpenger seriøst. I saken om adventisten synes det nærliggende at forvaltningen burde kunne legge godviljen til. Noe lignende kan sies om saken med de muslimske skoleelevene. Hvorfor kan de ikke få bruke et klasserom i friminuttene dersom de ønsker å utøve sin tro på et så lavmælt vis som å knele ned og be? Dersom offentlige myndigheter, det være seg lovgivere, saksbehandlere eller rektorer, bestemte seg for å møte folks ønske om å utøve sin tro med vilje til tilrettelegging, mener jeg det ville vært fint i samsvar med de grunnleggende samfunnsverdier som vår demokratiske rettsstat bygger på.