Når staten skal gjøre menn gravide

La oss starte med å slå fast at politikere – og alle vi andre – bør være opptatt av å gi transpersoner en best mulig hverdag. Dette er en sårbar gruppe. Spørsmålet er hva som er til det beste for denne gruppen, og hvordan samfunnet mer overordnet bør tenke om kjønn. Vi mener det er mulig å ivareta spesielle gruppers opplevelse av kollisjon mellom deres biologiske kjønn og deres opplevde kjønn uten å endre hele samfunnets kjønnsforståelse.

Biologi og jus må henge sammen

I debatten om endring av juridisk kjønn har det jevnlig blitt påstått at dagens ordning innebærer at transpersoner må gjennom «tvangssterilisering». Men er det virkelig riktig? Dagens regler har som utgangspunkt at det skal være en sammenheng mellom biologiske realiteter og juridisk kjønn. Vi tror dette er et fornuftig utgangspunkt. De aller fleste av oss opplever at kjønn i betydelig grad handler om biologiske realiteter; det er ikke noe samfunnet kan vedta seg bort fra.

Likevel foreslår nå regjeringen at kjønn først og fremst skal handle om enkeltpersoners følelser. Forslaget er at hvem som helst skal kunne skifte kjønn utelukkende på bakgrunn av en egenerklæring. Konsekvensen blir at en person kan være registrert som mann selv om vedkommende fysisk er en kvinne, og vedkommende kan altså bli gravid. Bioteknologirådet gikk nylig inn for å tilby denne gruppen assistert befruktning. Vi finner det problematisk at kjønnsidentitet gjøres mer til et spørsmål om opplevelse enn om biologi.

Barn som rettighet

Det er et prinsipielt problem i norsk kontekst at staten tar på seg et ansvar for å sørge for reproduksjon. Assistert befruktning byr på mange etiske dilemmaer. Men forslaget om at staten skal stille opp med assistert befruktning for personer som biologisk vurdert er kvinner, men som juridisk er menn, virker direkte absurd. Hvis det er avgjørende for et menneske å være registrert som mann, hvorfor skal staten samtidig ta ansvar for at denne personen kan gjøre det mest kvinnelige i verden – å bli gravid? Det virker underlig at staten skal sørge for graviditet når en person bevisst har valgt å bli betraktet som mann.

Tanken om at staten skal stille opp med assistert befruktning overfor juridiske menn, er enda et eksempel på at barn sees som en rettighet for voksne. Vi vil på ingen måte hevde at transpersoner er uegnede som foreldre. De har samme omsorgsevne som alle andre. Men det betyr ikke at det er uproblematisk for et barn å vokse opp med en forelder som opplever konflikt mellom sitt opplevde kjønn og sitt fysiske kjønn.

Barnet blir diskriminert

Å diskutere kjønn er komplekst. Vi avviser ikke at noen mennesker opplever at det er konflikt mellom deres biologiske kjønn og deres opplevde kjønn. Men å bruke ordet diskriminering mot oss som sier at det finnes to kjønn, er å snu ting på hodet.

Det som er diskriminerende, er å lage ordninger som går utover den svakeste – barnet. Dette er en høy pris å betale selv om det er viktig å ivareta transpersoner. Å tilhøre en minoritet er alltid krevende.

Raushet og toleranse er for oss selvfølgelige ord – men ikke som et slagord som skal kneble motstandere. Samfunnet bør primært organiseres ut fra barns behov. Så får vi voksne tilpasse oss ulike ordninger ut fra det.