Espen Ottosen er styremedlem i Skaperkraft. Han er ogsåleder for Skaperkrafts fagråd.Han er til daglig informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband og daglig leder i Lunde Forlag. Han er en hyppig skribent i Aftenposten og andre medier. Han er forfatter av flere bøker. Han er utdannet teolog ved Menighetsfakultetet.
I møte med symboler må vi bruke skjønn
Hijabbruk kan tolkes ulikt. Men det er urimelig å knytte symbolet mer til politikk enn religion.
14. September 2016
Det var ingen overraskelse at Merete Hodne ble dømt for å ha nektet å klippe en hijabkledd kvinne. Flere har de siste dagene hevdet at hun burde vært frikjent. Det overrasker heller ikke. I spørsmål som handler om viktige prinsipper finnes det stort sett alltid alternative innfallsvinkler.
Det beste argumentet, slik jeg ser det, for å frikjenne Merete Hodne, er kompromissløs liberalisme: Staten bør ligge langt unna enkeltpersoners avtalefrihet. Slik kunder kan velge og vrake mellom ulike varer og tjenester, bør selgere stå fritt til å avvise enhver kunde. Iblant er det greit at en selger takker nei til å hjelpe en kunde. Men å gjøre avtalefriheten helt ubegrenset, krever svelging av flere ekle kameler. For da vil det også være tillatt å sette opp skilt i restauranter eller frisørsalonger av typen «Bare for hvite», «Jøder ikke velkomne», «Ingen adgang for homofile». De fleste ønsker nok ikke at staten abdiserer fullstendig i møte med åpenbar diskriminering. I slike tilfeller holder det ikke, slik Carl I. Hagen argumenterte for i nevnte hijab-sak, at den som avvises kan oppsøke en annen frisør. For hva hvis alle frisører i en liten småby begynner å avvise mennesker med hijab eller kalott?
For da vil det også være tillatt å sette opp skilt i restauranter eller frisørsalonger av typen «Bare for hvite», «Jøder ikke velkomne», «Ingen adgang for homofile».
Totalitær ideologi
I rettssaken vektla Merete Hodne at hun ser hijab som noe annet enn et symbol på islam. Hun mener å stå overfor «et ekstremt politisk symbol» som representerer en totalitær ideologi. Det er nok ut ifra denne logikken at Frp-politiker Peter N. Myhre spør om dommen betyr at «at uansett hvordan du kler deg eller fremstår, så skal du kunne forlange full service over alt.» Konkret henviser han til en person som dukker opp i naziuniform. Problemet med argumentet til Myhre er at dagens lovverk forbyr rasistiske (og dermed nazistiske) ytringer. Å ikle seg en naziuniform vil dermed være i strid med norsk lov.
Bruke skjønn
Hijab er et symbol som tolkes ulikt. Noen viser til kvinneundertrykking. Noen kobler hijaben til islamistiske idealer. Og noen synes hijaben er like udramatisk som et skaut. Slik er situasjonen ofte med symboler. Kanskje står hakekorset i en særstilling fordi det eksklusivt knyttes til nazisme. Men stort sett er symboler mer tvetydige.
Noen kobler hijaben til islamistiske idealer. Og noen synes hijaben er like udramatisk som et skaut.
I dagens Norge er det for eksempel umulig å vite om den som bruker kors vil signalisere kristen tro eller bare synes det er «fint». Antagelig var det derfor det ble ekstra mye bråk da NRK nektet en nyhetsoppleser å bruke et lite kors. I møte med symboler må vi derfor bruke en porsjon skjønn. Og det meste tilsier at kvinner flest i hijab ikke markerer tilhørighet til ekstrem islamisme, men derimot synliggjør sin muslimske tro. Å sammenligne et hakekors og en hijab er således urimelig. Avvisning av en hijabkledd kunde innebærer å diskriminere en person på bakgrunn av religiøs tro. Den slags er – heldigvis – forbudt i Norge.
