Retur av konvertitter til Iran, Afghanistan, Somalia og Pakistan

Norske innvandringsmyndigheter behandler stadig saker der det er spørsmål om retur av kristne asylsøkere til land med utbredt forfølgelse av kristne. Antall saker øker for hvert år, og det er grunn til å tro at økningen vil fortsette. Den ene gruppen av asylsøkere er dem som har konvertert fra landenes stats- eller majoritetsreligion. Den andre gruppen tilhører en kristen forfulgt minoritet. Den første gruppen kan deles i tre; de som har konvertert i sitt hjemland og er blitt utsatt for trusler, så er det de som er blitt kristne i løpet av flukten, og til sist de som har konvertert til kristen tro i Norge. Konvertittsakene har hittil oftest handlet om mennesker fra Afghanistan, Iran og Somalia.

To vesentlige spørsmål er avgjørende for utfallet av sakene:
1. Er vedkommende en reell konvertitt?
2. Risikerer han eller hun ved retur til hjemlandet forfølgelse av en slik karakter at retur ikke kan skje?

Jfr. FNs flyktningkonvensjon: ”Et vesentlig spørsmål i disse sakene er hvor stor forfølgelsesfaren ved retur anses å være, og hvor alvorlig søkerens menneskerettigheter står i fare for å bli krenket. FNs menneskerettighetserklæring sier at trosfrihet innebærer at enhver kan ha en tro/religion eller ikke ha en tro/religion, og dermed også skal kunne frasi seg sin tro.”

Alle har rett til å fortelle andre om sin tro/religion og rett til å utøve sin tro alene eller sammen med andre.

I dette notatet rettes søkelyset mot Iran, Afghanistan og Somalia, og hvilke forhold som venter kristne konvertitter i disse landene. Notatet er også innom Pakistan som eksempel på land der kristne asylsøkere kommer fra. Avslutningsvis kommenteres hvilke konsekvenser situasjonen i disse landene bør få for hvordan norske myndigheter behandler asyl- og konvertittsakene.

Les hele notatet her