Kalkulator-styrt flyktningpolitikk

Nils August Andresen forsvarer bedre enn noen andre hvorfor vi heller bør bidra lokalt, enn å ta i mot Syria-flyktninger til Norge. Men også han blir for enkel. Les innlegget til Nils August Andresen her.

Med tittelen “Politikk, kalkulatorer og flyktninger” kommer Minerva-redaktøren med et slags tilsvar til flere kronikker og utspill hvor undertegnede og andre har tatt til orde for å dempe bruken av gangetabellen og heller hjelpe flest mulig både i Norge og i nærområdene. Han er god, langt bedre enn mange av andre med tilsvarende konklusjon.

I følge budsjettlekkasjene vil regjeringen øke sitt bidrag til Syria med cirka 250 millioner NOK i revidert nasjonalbudsjett. Det betyr at vi samlet skal bruke cirka én milliard NOK i nærområdene. Å ta i mot 10.000 flyktninger skal i følge Frp koste cirka ti milliarder. Ingen har til nå argumentert med at ti milliarder er uansvarlig pengebruk. Frp har som Nils August Andresen argumentert for at pengene strekker lenger dersom de investeres lokal. Likevel foreslår ingen å bruke så mye penger lokalt.

FNs høykommisær for flyktninger har bedt medlemslandene om å både bidra økonomisk og om å ta i mot flere flyktninger. Dette budskapet har høykommisæren gjentatt flere ganger. Det er påfallende at man i så liten grad vil anerkjenne at FN mener at vi skal ta i mot syriske flyktninger.

Tallet 10.000 er selvfølgelig ikke et hellig tall. Spør du meg kunne det gjerne vært mye høyere. Men det er likevel der slaget nå står. Derfor bruker mange gangetabellen opp mot disse ti tusen enkeltmenneskene.

Jeg tviler ikke på at Andresen og representanter fra regjeringspartiene har rett i at det er billigere å gjøre alt i nærområdene. Selvsagt er det det. Spørsmålet vi likevel må stille oss er om alt kan gjøres lokalt. På samme måte som det fortsatt finnes oppgaver som næringslivet velger å løse hjemme i Norge, vil det også i denne saken være oppgaver vi må løse for FN i Norge. Alternativt bør Minerva-redaktøren følge kalkulator-sporet helt ut og foreslå at vi stenger grensene helt for ikke-vestlige innvandrere.

Men hvorfor bør vi legge bort regnestykkene til Andersen? Det handler om kapasitet i nærområdene slik Kaia Storvik fra Agenda argumenterer med i sitt innlegg i Vårt Land 4. mai og det handler om flyktninger som trenger særskilt hjelp. Det kan være forfulgte minoriteter, syke mennesker og ekstra sårbare barn. Sett ut i fra kapasitet bør både de som foretrekker kalkulatoren og oss andre være enige: Libanon er full, uavhengig hvor mange milliarder Norge sender ned.

Når et land på størrelse med Rogaland tar i mot cirka 1,3 millioner flyktninger, så er det forunderlig at vi ikke vil anerkjenne behovet for at flere land må bære denne byrden.

Jeg har som Nils August Andresen påpeker, tidligere trukket frem Bosnia-krigen og hvordan Norge i 1993 tok i mot 12.000 flyktninger. Vi kan være enig i at det er kulturelle forskjeller, men det har heller ikke vært noen som hevder at alt er likt. Poenget med historien fra 1993 er å vise at Norge evner slike ekstraordinære dugnader. I et annet innlegg på Minerva skriver Jan Arild Snoen at antall flyktninger totalt sett var mye lavere på tidlig nittitall og at det derfor blir feil denne gang å sammenligne med 1993. Men jeg må få minne om at vi ikke snakker om 10.000 flyktninger ekstra på ett år, men 5.000. Sett opp mot 1993 fremstår forslaget om 10.000 flyktninger over to år som ganske moderat.

Kalkulator er et nyttig verktøy og vi skal forvalte våre nasjonale ressurser på en best mulig måte. Minerva bidrar således til en mer opplyst og nyansert debatt om temaet. Spørsmålet er likevel om kalkulatoren er et relevant verktøy når verden står overfor en så akutt og kompleks humanitær katastrofe. Skal vi virkelig stenge grensene når så mange trenger hjelp og noen få naboland står med over fire millioner flyktninger fra Syria? Vi er enige om at lokale investeringer er det viktigste i et langsiktig perspektiv, men fordi vi står midt i en humanitær krise er det uansvarlig å bare tenke langsiktig. Det er nå barna vokser opp.