ISIL herjer med dem i Syria og Nord-Irak, tyrkiske myndigheter i Tyrkia og gang på gang må kurderne alene kjempe for sine rettigheter. Hvor er kurdernes venner? BA SPALTE 25. MARS 2015
I Bergen har vi mange kurdere. Du har helt sikkert truffet dem flere ganger, kanskje kjenner du også en kurdisk familie i Bergen. På grunn av uroligheter i Midtøsten har mange vært nødt til å flykte. Du finner dem derfor over hele verden. Kurderne kommer fra ulike land, men er likevel ett folk. Gang på gang har de sett at familie og venner i land som Syria, Irak og Tyrkia utsettes for massive overgrep, henrettelser og fengslinger. Nå herjer ISIL i regionen, og kurderne gjør alt de kan for å stoppe dem. I de kurdiske områdene finnes det et ordtak, eller et slags uttrykk hvor man sier at «vi kurdere har ingen venner, bare fjellene». Det har både en bokstavelig og en litt mer symbolsk betydning. Mange lever i fjellområder og har i hundrevis av år vært nødt til å ta til fjellene når ulike grupper har terrorisert dem. Fjellene har også blitt et symbol på den kraften kurderne klarer å hente for å kunne overleve i svært krevende omstendigheter. Men det er jo et trist ordtak. Kurderne burde hatt mange venner. I en svært ustabil region er det på mange måter bare kurderne du kan stole på. Det er her vi finner trygghet for minoritetene, kvinner i de fleste ledende posisjoner og en genuin vilje til å ta samfunnet videre inn i en mer moderne verden. Eller som den amerikanske forfatteren Stephen Mansfield sa om Nord-Irak; Kurdistan er hva amerikanerne ønsket at Irak skulle bli. Man blir full av beundring for hva de har fått til. I disse dager er det kurdiske styrker som kjemper mot ISIL, det er i stor grad kurdiske myndigheter (lokale) som gir flyktningene hjelp og det er i de kurdiske områdene du som regel er tryggest som besøkende. På lørdag deltok jeg i feiringen av Newroz, en viktig dag for kurderne. Sammen med to millioner kurdere fra hele regionen, var vi i Diyarbakir (by i Tyrkia) for å markere dagen. Det var en eksplosjon av farger, toner og aller mest, følelser. Frihet, frihet, frihet ble ropt igjen og igjen. De markerte også de mange døde i den syriske byen Kobani, byen tyrkiske myndigheter ikke ville hjelpe og hvor man stengte grensen i over en måned, mens ISIL kunne drepe, brenne og voldta. Det var en sterk opplevelse. For selv om bakteppet for denne feiringen er særdeles dystert, er det likevel håpet og ønsket om en ny dag, som preger arrangementet mest. Newroz betyr også bokstavelig talt «ny dag», og det er nettopp det dette folket trenger. For samtidig som vi feiret Newroz i Diyarbakir, halshogde ISIL tre kurdiske soldater som en hilsen til dagen. Gang på gang har verdenssamfunnet sviktet kurderne. Det skjedde da Syria og Irak i sin tid ble dannet og man glemte kurderne. Det skjedde også i en rekke kriger opp gjennom. Og det har delvis skjedd de siste årene mens ISIL har fått holde på. Heldigvis er USA inne med luftstøtte og den irakiske regjeringshæren er etterhvert kommet med sine styrker. Men fordi verden rundt har vært passive, har byer blitt knust, mange har dødd og andre har blitt solgt som slaver og blitt utnyttet på de groveste. Dette må snu. Både fordi det vil være det eneste anstendige, det eneste riktige, men også fordi det haster. Det er slaver som venter på å bli satt fri, terrorbaser som må stoppes og byer som må frigjøres. Snart begynner kampen om Mosul, den historiske byen som ISIL tok i Nord-Irak/Sør-Kurdistan. Da må kurderne få hjelp. Det er på tide å vise at kurderne har mange venner, ikke bare fjellene. Bergens mange kurdere engasjerer seg nå, slik de alltid har gjort når hjemtraktene opplever uroligheter. På lørdag skal det være en konsert i Bergen til støtte for Kobani. Jeg håper den blir full av mennesker som vil hjelpe. Kobani er satt fri, men 80 prosent av byen er ødelagt etter harde kamper. Alt må bygges opp igjen. Jeg traff nettopp øverste leder for Kobani-regionen, hun fortalte at et hovedproblem nå var å få ryddet byen for døde kropper. De er over alt. Stanken er ikke til å holde ut. Kobani trenger derfor mye hjelp. Akutt nødhjelp, støtte til å bygge opp nye skoler, tiltak som gir tilstrekkelig sikkerhet, ny infrastruktur og medisiner. Heldigvis er det mange nødhjelpsorganisasjoner som engasjerer seg. La oss alle bli en del av gjenoppbyggingen. Enten økonomisk eller mer praktisk. Bilde: Kurdisk flyktningeleir satt opp utenfor Diyarbakir for å hjelpe Yezidier.
